Kommunistische Arbeiter-Partei Deutschlands

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kommunistische Arbeiter-Partei Deutschlands (KAPD), norsk: Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti, var et tysk rådskommunistisk parti som eksisterte mellom 1920 og 1927. Inspirert av nederlandske rådskommunister som Anton Pannekoek og Herman Gorter ble partiet opprettet av en venstreopposisjonell gruppe rundt Paul Levi, som var ekskludert fra Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) året før.

Partiet ble grunnlagt i kjølvannet av det mislykkede revolusjonsforsøket i Tyskland i januar 1920. Kretsen rundt Levi mente at KPD hadde vist seg ute av stand til å lede revolusjonen i riktig retning, og da partiet ble stiftet hadde det opp mot 80 000 medlemmer. Partiet nøt også godt av avskallinger fra KPD. I 1922 tok partiet initiativ til dannelsen av Den Kommunistiske Arbeiderinternasjonale, en internasjonal samling av rådskommunistiske partier og organisasjoner fra Storbritannia, Belgia, Nederland og Bulgaria i tillegg til KAPD. På dette tidspunktet var imidlertid partiet allerede spaltet mellom en fraksjon med hovedsete i Berlin og en med hovedsete i Essen, og Berlin-fraksjonen mente det var for tidlig å danne en ny internasjonale. Denne skulle for øvrig gå i oppløsning i 1925.

Partiet kollapset fullstendig rundt 1926/27 etter at de indre stridighetene hadde tatt knekken på det meste av partiets utadrettede arbeid.

KAPD markerte seg ved å ta avstand fra den leninistiske partimodellen med demokratisk sentralisme, valgdeltakelse og deltakelse i reformistiske fagforeninger. KAPD betegnes følgelig ofte som et parti med sterke syndikalistiske trekk, og Lenin fremmet en omfattende kritikk blant annet av KAPD i boka «Venstre»-kommunismen - en barnesjukdom. På tross av dette var det frem til 1921 assosiert medlem av Komintern.