Kinesisk tekultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kinesisk tetilbehør

Den kinesiske tekultur er en betydelig del av kinesisk kultur og den eldste tekultur i verden. Den japanske teseremoni har sine røtter i Kina, men ble over århundrene videreutviklet på sitt eget vis. Også i Kina finnes det en egen teseremoni, som kalles tekunst (pinyin: Cháyì, forenklet kinesisk: 茶艺, tradisjonell kinesisk: 茶藝). Under kulturrevolusjonen ble den offentlige tekultur og svært mange tehus stengt, og da overlevde den bare i deler av det sørlige og vestlige Kina, foruten på Taiwan. Men det gikk ikke ut over kinesernes prefereanse for te, og det er mange kinesere som utelukkende drikker usøtet grønn te. I sammenheng med Folkerepublikken Kinas kraftige økonomiske oppsving kommer igjen den gamle tekulturen sterkt til gjeldende.

Tedyrking og tesorter[rediger | rediger kilde]

Blader av grønn te, teskål

Kinesisk te dyrkes fortrinnsvis i Kinas sørlige deler. Grønn te kommer fra de østkinesiske provinser Zhejiang, Anhui og Fujian, oolongte fra Fujian eller Taiwan, gul te fra Hunan og rød te fra Sichuan og Yunnan.

I Kina skelnes det i det vesentlige mellom seks tesorter:

  • Lǜchá (绿茶), grønn te
  • Báichá (白茶) = hvit te
  • Huángchá (黄茶) = gul te
  • Wūlóngchá (乌龙茶) = oolongte
  • Pǔ'ěrchá (普洱茶) =Pu'er-te (etterfermentert te)
  • Hóngchá (红茶) rød te (som vi kaller svart te)

Det forekommer også at man istedenfor gul te regner parfyrmert te (som jasminte) som den sjette hovedsorten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Huxinting-tehuset i Shanghai

Kina er tedyrkingens vugge. Det lar seg ikke fastslå når den tok til, men det er kjent at te var underlagt beskatning allerede i 221 f.Kr., under Qindynastiet. Te ble den gang fortrinnsvis benyttet medisinsk.

Under Tangdynastiet (618-907) ble te servert i hilsningsseremonier i det keiserlige hoff, og dermed vet man at den var i bruk i de øvre samfunnslag. På denne tid begynte buddhistiske munker å drikke te under sine ofte timelange meditasjonsøkter i klostrene, for å holde seg åpne. Denne bruk skal ha begynt i Lingyangklosteret på det hellige fjell Taishan, og derfra ha spredt seg til andre klostre. Etterhvert begynte munkene selv å dyrke te. Under Tangdynastiet ble verdens første bok om te skrevet, Chajing av Lu Yu, som hadde vokst opp som foreldreløst barn i et buddhistkloster. Han fikk tilnavnet «teguden». På denne tid begynte også eksporten av te, først til Korea og Japan.

Under Song-dynastiet ble tedyrking ytterligere befestet og utbredt i de øvre samfunnslag. Det ble gjennomført konkurranser for å identifisere landets beste te. Samtidig ble tekokingskunsten forfinet. Under Yuandynastiet ble tedrikking utbredt i alle samfunnslag. Under Mingdynastiet grunnla Zhu Quan, den 17. bønn av mingkeiseren Hongwu, som levde et tilbaketrukket eneboerliv, en ny skole innen tekunsten.

Det var fra tidlig av mange tehus i Kina, men de måtte stenge under Kulturrevolusjonen. Men senere kom mange av dem tilbake. Under Mao Zedong flyktet mange intellektuelle og ogtså mange temestere til Taiwan. I vanlige kinesiske familier er derfor gjerne tekulturen bare rudimentært i bruk, selv om den opplever en renessanse i noen mer velstående kretser. I

Tilberedelse[rediger | rediger kilde]

Eksperter i kinesisk tekultur skjelner mellom tre historiske skoler:

  • I Tang-fasen ble teen kokt sammen med vannet, inntil vannet antok den ønskede farge. Det ble benyttet te i pulverform. Ettersom det ble tilføyd en liten klype salt, kalles denne metoden «den saltede pulvertes skole».
  • Under Songdynastiet ble varmt vann helt over tepulveret, og så slått til det skummet med en liten bumbuskvast. Temesteren forsøkte å få skummet til å holde seg så lenge som mulig. Dette kalles «den skummende jades skole».
  • Under Ming-fasen benyttet man hele teblader, og denne skolen fikk navnet «det duftende blads skole». Det var under denne tid at seremonien Gongfu Cha (工夫茶, Gōngfu chá) ble til. Til den benyttes helst oolongte.

Teseremoni[rediger | rediger kilde]

Kinesisk teseremoni

Den kinesiske teseremoni ble aldri så raffinert utviklet som den japanske, men den fikk på den annen side et sterkere rotfeste i den alminnelige befolkning. Teseremonien har forskjellige varianter i Kina, og det benyttes forskjellige tesorter. For den ganskje kjente Gongfu Cha rengjørt temesteren først teskålene og tekannen med varmt mann. Så legges blader av oolongte i kannen, og varmt vann helt over. Denne første overhellingen fører til at bladene åpner seg og før ut mye av bitterheten – dette første tevannet blir straks slått i teskålene men ikke drukket. Den helles ut. Så fylles kannen på nytt med varmt vann, og det hele får trekke fra ti til tretti sekunder. Så helles det i de forskjellige teskålene, men «skiktvis», slik at teblandingen som hver av gjestene får nyte, blir så lik som mulig. Prosedyren fortsetter så, inntil femten ganger. Hver gang lar man teen trekke i kannen i ti sekunder lenger enn gangen før. Hver gang gir det nye smaksnyanser. For at teen ikke skal «arbeide videre» på egen hånd, blir den gjerne helt over på en egen tekanne og skjenket ut derfra. Det finnes forfinede varianter der man gir teen en ytterligere mellomstasjon i et duftbeger før den helles i drikkeskålene.

Galleri[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karl Schmeisser/Jiang Wang: Tee im Teehaus, ABC Verlag, Heidelberg 2005. ISBN 3-938-83301-7
  • Wang Ling: Die chinesische Teekultur, Verlag für fremdsprachige Literatur, Peking 2002. ISBN 7-119-02146-X
  • Hu Hsiang-Fan: Das Geheimnis des Tees, Verlag Theseus, 2002. ISBN 3-896-20193-X
  • John Blofeld: Das Tao des Teetrinkens. Von der chinesischen Kunst, den Tee zu bereiten und zu genießen, Otto Wilhelm Barth Verlag, 1986.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Tea ceremonies – bilder, video eller lyd