Kinas siste keiser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Puyi, her som Xuantong-keiseren av Kina.
Puyi, her som Kangde-keiseren i Manchukuo.

Den siste keiser av midtens rike[rediger | rediger kilde]

Før han fylte tre år i 1908, ble Pu Yi satt på Dragetronen i Den forbudte by som Kinas nye keiser. For å holde ham rolig, fulgte ammen hans med ham over alt da hun var den eneste som klarte å stagge barnegråten. Han forstod ikke mye, men så skulle han heller ikke bli sittende så lenge på tronen. Den 10. oktober 1911 startet Wuchangoppstanden, forløperen til Xinhai-revolusjonen. Revolusjonen var blant annet ledet av republikanerne Sun Yat-sen og Chang Kai-shek, som også stiftet partiet Guomindang. Republikanerne var de som gikk seirende ut av revolusjonen i 1912, og keiser Pu Yi ble avsatt da han var seks år gammel.

Det var liten dramatikk i avsettelsen, og han fikk fortsette å bo i Den forbudte by. Han fikk beholde mange av sine særrettigheter innenfor bymuren. Pu Yi fikk også beholde de fleste ansatte ved hoffet, og i sin lojalitet fortsatte de å titulere ham keiser. Utenfor palasset fortsatte stridighetene, og han ble gjeninnsatt som keiser av en krigsherre i 1917. For Pu Yi varte den nye tilværelsene bare i 12 dager, da vant nemlig en ny krigsherre makta. I 1922 skulle han gifte seg. På grunn av interne stridigheter måtte han gifte seg med to kvinner.

I 1924 kastet Feng Yuxiang keiseren ut av palasset. Pu Yi følte seg så presset av opprørerne at han søkte tilflukt i den japanske ambassaden. Det var en underlig handling all den tid Kina og Japan i lang tid hadde vært fiender, men Japanerne tok imot ham som snart skulle forråde sitt land.

Da Japan erobret Mandsjuria i 1931 og opprettet vasallstaten Mandsjukuo, bad Pu Yi om å få bli keiser der. Han håpet nok å bli tatt imot med jubel fra de 30 millioner kineserne. I stedet ble han møtt av en mur av taushet. Alle visste at den reelle makten lå hos japanerne, og Pu Yi kunne ikke forhindre at japanerne drepte hundretusener av hans landsmenn på noen av verdenshistoriens mest brutale måter. Den kinesiske regjeringen krevde at Pu Yi skulle arresteres for landsforræderi, men han ble reddet av krigens slutt. På sin flukt mot Japan i 1945 var det sovjetrusserne som tok ham til fange. I 1946 vitnet han mot japanerne for den internasjonale militærdomstolen. Han beskrev seg som en marionett som var misbrukt i et spill. Det stemmer nok det, men i memoarene sine skriver han at han åpent hadde gått inn i et samarbeid med japanerne, men at de lurte ham.

I 1950 ble han utlevert til kommunistene som året før hadde seiret i borgerkrigen (den tapende Chank Kai-shek rømte til Taiwan sammen med to millioner soldater). Pu Yi regnet med å bli drept straks han kom til Kina, men ble i stedet plassert i et reformeringssenter. Der ble han fram til 1959 da han ble sluppet fri som en “reformert” person. Han flyttet til Beijing og staten betalte hotellopphold for ham. Han fikk arbeid i Beijings botaniske hage, skrev memoarene sine og giftet seg for femte gang.

Da kulturrevolusjonen kom i 1966 var det pøbelen som overtok gatene i sin jakt på alt gammelt, var det Rødegardistene som beskyttet ham. Året etter døde han av kreft og hjertesykdommer.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • China: A New History, Second Enlarged Edition by John King Fairbank
  • China: A History by John Keay
  • Iron and Silk by Mark Salzman
  • Iris Chang, The Rape of Nanking: The Forgotten Holocaust of World War II (Penguin, 1998)