Kattøyetåken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kattøyetåken
Sammensatt bilde av NGC 6543 ved å bruke optiske bilder fra Hubble-teleskopet og røntgenbilder fra Chandra-teleskopet.
Sammensatt bilde av NGC 6543 ved å bruke optiske bilder fra Hubble-teleskopet og røntgenbilder fra Chandra-teleskopet.
Observasjonsdata
epoke:J2000.0
Rektascensjon 17t 58m 33.4s[1]
Deklinasjon +66° 37′ 59″[1]
Avstand 3 300 ± 900[a] lysår
Tilsynelatende dimensjoner (V) kjerne: 20″[2]
Stjernebilde Dragen
Fysiske kjennetegn
Radius kjerne: 0,2[b] lysår
Absolutt størrelsesklasse (V) −0.2+0.8
−0.6
B[c]
Spesielle trekk Kompleks struktur
Andre navn NGC 6543
Commons-logo.svg
 Kattøyetåken på Commons

Kattøyetåken (andre betegnelser: NGC 6543 og Caldwell 6) er en planetarisk tåke i stjernebildet Dragen. Strukturelt sett er den en av de mest komplekse tåkene som astronomer har observert, med bemerkelsesverdige strukturer som jetstråler og buelignende formasjoner som har blitt avdekket ved hjelp av høyoppløste bilder fra Hubble-teleskopet.

Kattøyetåken ble oppdaget av William Herschel 15. februar 1786 og var den første planetariske tåken hvor spektrum ble undersøkt. Det var den engelske amatørastronomen William Huggins som undersøkte tåken i 1864.

Moderne studier har ført til en rekke mysterier. Den kronglete strukturen kan delvis være forårsaket av material kastet ut fra en sentral dobbeltstjerne, men det finnes ingen beviser for at den sentrale stjernen har en ledsager. Dessuten har målinger av kjemiske konsentrasjoner avslørt en stor forskjell mellom målinger gjort med to ulike metoder. Hva som forårsaker forskjellene i resultat mellom de ulike målemetodene er ikke kjent.

Generell informasjon[rediger | rediger kilde]

Kattøyetåken er en velstudert planetarisk tåke. Den er relativt lys med en størrelsesklasse på +8,1, og har også en høy overflatelyshet. Den har en rektascensjon på 17 t 58,6 m og en deklinasjon på 66°38'. Den høye deklinasjonen gjør den enkel å observere fra den nordlige halvkulen, hvor de fleste av de store teleskopene finnes. Kattøyetåken ligger nesten nøyaktig på linje med den nordre ekliptiske polen.

Mens den indre tåken har en ganske liten – 20 buesekunder i diameter – har den en utbredt halo av materie som den foregående stjernen kastet ut i løpet av sin røde kjempefase. Haloen strekker seg utover til en diameter på ca. 386 buesekunder (6,4 bueminutter).

Observasjoner viser at tåkens hovedlegeme har en tetthet på omtrent 5 000 partikler/cm³ og en temperatur på rundt 8 000 K (7 730 °C). Den ytre haloen har en høyere temperatur på ca. 15 000 K og en mye lavere tetthet.

Den sentrale stjernen hos Kattøyetåken er en O7+WR-stjerne og har en temperatur på ca. 80 000 K (79 727 °C). Den har omtrent 10 000 ganger så høy lysstyrke som solen, og radien er omtrent 65 % av solens. Spektroskopiske analyser viser at stjernen taper masse gjennom en rask solvind med en hastighet på rundt 3,2×10-7 solmasser per år – det vil si ca. 20 billioner tonn per sekund. Vindens hastighet ligger på rundt 1 900 km/s (6 840 000 km/t). Visse utregninger viser at stjernen bare veier litt mer enn en solmasse, mens andre målinger viser at den har en vekt på ca. 5 solmasser.[3]

Observasjoner[rediger | rediger kilde]

NGC 6543 ble oppdaget av William Herschel 15. februar 1786, og ver den første planetariske tåken hvis spektrum ble undersøkt. Det var den engelske amatørastronomen William Huggins som undersøkte tåken i 1864. Siden disse tidlige observasjonene har hele NGC 6543s elektromagnetiske spektrum blitt undersøkt.

Infrarøde observasjoner[rediger | rediger kilde]

Observasjoner av Kattøyetåken i fjerninfrarøde bølgelengder avsløre at det finnes kaldt stjernestøv. Dette støvet antas å ha blitt dannet i løpet av de siste periodene av den foregående stjernens liv. Støvet absorberer lys fra sentralstjernen og utstråler ved infrarøde bølgelengder. Spektrumet indikerer at det infrarøde støvet har en temperatur på rundt 70 K (−203 °C)

Den infrarøde strålingen avslører også at det finnes ikke-ionisert materiale, slik som molekylært hydrogen (H2). I mange planetariske tåker er den molekylære strålingen størst ved lengre avstander fra stjernen, der mer materiale er av-ionisert, men den molekylære hydrogenstrålingen i Kattøyetåken ser ut til å være stor i den ytre haloens indre hjørner. Dette kan komme av at sjokkbølgeer eksisterer H2 når utkastet materiale som beveger seg med ulike hastigheter kolliderer.[4]

Fotnoter og henvisninger[rediger | rediger kilde]

Fotnoter
  1. ^ 1000 ± 300 pc (Reed o.fl. 1999, s. 2430–2441).
  2. ^ Avstand × sin(diameter_vinkel / 2 ) = 0.2 ly. radius.
  3. ^ 9.8B tilsynelatende størrelsesklasse – 5×{log(1.0 ± 0.3 kpc avstand) − 1} = −0.2+0.8
    −0.6
    B absolutt størrelsesklasse.
Litteraturhenvisninger

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Trykt litteratur
  • Bianchi, L.; Cerrato, S.; Grewing, M. (1986): «Mass loss from central stars of planetary nebulae - The nucleus of NGC 6543» (engelsk)Astronomy and Astrophysics, bind 169.
  • Hora, J.L.; Latter, W.B.; Allen, L.E.; (2004): «Infrared Array Camera (IRAC) Observations of Planetary Nebulae» – Astrophysical Journal Supplement Series, bind 154.
Øvrig litteratur

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Cat's Eye Nebula – bilder, video eller lyd

Koordinater: Sky map 17h 58m 33.423s, +66° 37′ 59.52″