Karaffel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karaffel i koboltfarget glass med hvite spiraler, ant. laget på Gjøvik Glassverk omkring 1810. Høyde 29 cm. Norsk Folkemuseum. NF.1900-0029AB. Foto Anne-Lise Reinsfelt.
Vannkaraffel fra første halvdel av 1900-tallet, nå i samlingene på Norsk Folkemuseum. Høyde 22,5 cm. NF.1911-1053. Foto Anne-Lise Reinsfelt.
Skjemteflaske eller ”fyllehund” fra samlingene på Norsk Folkemuseum. Trolig laget på 1800-tallet, lengde 22,5 cm. NF. 1911-1053. Foto Anne-Lise Reinsfelt

Karaffel er en flaskelignende beholder til skjenking av vin, brennevin, vann eller saft. Ordet kommer fra persisk "qarâbah".[1] Karafler er oftest laget av glass, men betegnelsen brukes også om tilsvarende kar av keramikk og plast. Karafler er gjerne dekorert. I Norge har karafler av glass vært laget på glassverkene på Nøstetangen, Hurdal, Gjøvik, Hadeland og Magnor. Vår tids designere lager fortsatt nye former. I dag lages også karafler i plast.

Vinkaraffel[rediger | rediger kilde]

Skjenkekar for vin og brennevin. Vinkarafler[2] har gjerne rundt tverrsnitt med buket, sylinderformet eller konisk korpus. Men formen kan variere, og tverrsnittet kan også være firkantet eller sekskantet. Vinkarafler har smal hals og oftest en tilpasset propp. Vinkarafler kan romme fra ca. 0,25 til 2,5 liter. Synonyme betegnelser er: likørkaraffel, whiskykaraffel og ziratflaske.

Vannkaraffel[rediger | rediger kilde]

Vannkarafler brukes til servering av vann eller saft. De skiller seg gjerne fra vinkarafler ved at de har en videre hals, og de er gjerne litt større. Vannkarafler har ikke propp, men ofte hører det med et drikkeglass som kan brukes som lokk. Vannkarafler rommer gjerne ca. en liter.

Skjemteflaske[rediger | rediger kilde]

Skjemteflaske brukes som betegnelse på karafler til vin og brennevin som har en uvanlig eller original form. De vanligste formene er hund (ofte kalt "fyllehund") eller gris (kalt "fyllesvin"). Andre kan være formet som en støvel, nisse, revolver eller penis og variasjonene er mange.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Falk (1903) s.353
  2. ^ Polak (1958