Juodkrantė

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 55°33′N 21°07′Ø

Gamle feriehus i Juodkrantė
Stantien & Becker graver rav i 1880-årene

Juodkrantė (tysk navn: Schwarzort in Preußen) er en liten by med 720 innbyggere på Den kuriske landtunge i Neringa kommune i Klaipėda fylke i Litauen. Byen er den nest største på Den kuriske landtunge etter Nida og var opprinnelig en fiskerlandsby. I dag er stedet et feriested, hvor befolkningen øker dramatisk i sommerhalvåret.

Siden middelalderen og fram til 1923 var dette området en del av Tyskland og Østpreussen, og var da kjent under sitt tyske navn. Byen er første gang nevnt i et brev fra 1429 hvor Den tyske Orden beskriver ødeleggelser etter en storm. Den lå opprinnelig på den andre siden av landtungen, ut mot Østersjøen et par kilometer lenger nord, men ble flyttet i 1680-årene for å få bedre beskyttelse mot storm og de bevegelige sanddynene.

Stedet fikk et vertshus i 1673, skole i 1743 og en luthersk kirke bygget i tre i 1795. Denne brant 1878 og gjenoppbygget i teglstein til dagens kirke i 1885.

Fra midten av 1800-tallet hadde området en stor utvikling, sundet mellom Den kuriske landtunge og fastlandet og byen Memel, dagens Klaipeda ble mudret opp slik at en kunne starte fergetrafikk til området. Dette lettet kommunikasjonene, men fikk også den bivirkningen at man under arbeidene fant betydelige mengder rav. Firmaet Stantien & Becker ble startet i 1860 og utvirket rav fra bakken rett nord for byen. I løpet av de 30 årene denne virksomheten ble drevet, ble det utvirket rundt 2 250 000 kg rav og på det meste var det 1 000 ansatte i denne virksomheten.

Utgravingen av rav førte også til byggeaktiviteter, både av boliger, skole og fergekai. Jorden som ble gravet opp ble brukte til å forsterke stranden og kystlinjen og til utfyllinger av myrområder. Men etter at Stantien & Becker flyttet virksomheten til Palmnicken, (i dag Jantarnij) lenger sør i Østpreussen i 1890, sank byen befolkning fra 851 i 1885 til 423 i 1895.

Byen som turiststed startet for alvor i 1860, da et tidligere vertshus ble ombygget til hotellet Kurischer Hof. Som følge av ravindustrien utviklet byen seg i nordlig retning i forhold til fiskerlandsbyen og på begynnelsen av 1900-tallet hadde stedet fem hoteller, 20 villaer og sanatoriet Luisenbad. Stedet ble ansett for å være ganske luksuriøst og hadde årlig 3 000 besøkende.

Andre verdenskrig tok knekken på turistindustrien og etter krigen var området stengt som grenseområde helt fram til 1960-tallet da det ble åpnet for medlemmer av kommunistpartiet. Men i dag er stedet noe i skyggen av Nida. Dette har medført at Juodkrantė fortsatt har en del fiskere og blir ansett som fiskerhovedstaden og har en årlig festival for fiskere.