Jean-Marie Leclair

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean-Marie Leclair

Jean-Marie Leclair l’aîné («den eldre»; født 10. mai 1697 i Lyon; død  22. oktober 1764 i Paris) var en fransk komponist og fiolinist som regnes som grunnlegger av den franske fiolinskole.

Liv[rediger | rediger kilde]

I tidlige år lærte Leclair farens håndverk, korgfletting. Faren var sannsynligvis en god bassgambist, da ytterligere tre av hans sønner ble musikere.

Jean-Marie l’aîné lærte dans og fiolinspill og startet sin yrkeskarriere som danser og ballettmester i Lyon. Han giftet seg med Marie-Rose Casthanie i 1716, også hun var danser ved operaen i Lyon. Fra 1722 arbeidet han som ballettmester ved operaen i Torino, men allerede i oktober året etter bodde han i Paris hvor han publiserte sitt opus 1, dedisert en bankier Bonnier. På denne tiden hjalp vennen André Chéron ham til å få assistentoppdrag i komposisjon.[1] I 1726 var Leclair tilbake i Torino, her ble han kjent med Johann Joachim Quantz og den kjente fiolinisten og Corelli-eleven Giovanni Battista Somis, som han fikk undervisning av for å perfeksjonere sitt fiolinspill.

Mens han fremdeles var under Somis innflytelse, publiserte Leclair i 1728 Sonater opus 2, dedisert sønnen og etterfølgeren til sin første mesén, som i mellomtiden var avgått ved døden. Fra 1728 bodde Leclair i Bonniers palass i Rue St. Dominique og arbeidet som fiolinlærer. På denne tiden må Leclairs første kone, som var vesentlig eldre enn ham, ha avgått ved døden. I Den stille uke året 1728 holdt han sin første konsert med det velrenommerte Concert Spirituel i den store sal i Tuileriene; å få opptre der var ensbetydende med den høyeste musikalske anerkjennelse.

I 1730 giftet han seg med den unge notegravøren Louise-Cathérine Roussel. Med henne fikk Leclair en datter. Louise hadde allerede gravert opus 2, 3 og 4, og graverte deretter alle hans påfølgende komposisjoner. Fra 1733 til 1737 var han musiker ved Ludvig XVs hoff, og gav fram til 1737 en rekke offentlige konserter med Concert Spirituel. Leclair forlot det kongelige orkesteret i raseri etter en strid med Jean-Pierre Guignon om en tidligere inngått avtale som gikk ut på de skulle fungere som førstefiolinist annenhver måned.

Fra 1738 til 1743 bodde han i Nederland, og i Den Haag samarbeidet han med Pietro Locatelli som påvirket ham i betydelig grad. Leclair var konsertmester hos den rike kjøpmannen François de Liz. Innimellom må han ha oppholdt seg ved hoffet til Anna av England i Leeuwarden; han dediserte henne sitt opus 9. Anna var en god cembalist og elev av Händel. Etter at de Liz gikk konkurs i 1743, vendte Leclair tilbake til Paris. Fra 1744 oppholdt han seg to år i Chambéry, der han sto i den spanske tronfølger Philippe d'Espagnes tjeneste.

I 1748 ble Leclair musikalsk leder og førstefiolinist ved privatteateret til hertug Antoine VII. de Gramont (1722–1801), helt i nærheten av Paris. I disse årene ble han skilt og flyttet til det utrygge parisiske området Rue de Careme-Prenant.

Tidlig morgen 23. oktober 1764 ble Leclair funnet død i en blodpøl med tre knivstikk i ryggen. Blant de mistenkte var ekskona som hadde økonomiske motiver, en nevø og gartneren, men ugjerningen ble aldri oppklart. Leclair ble funnet med sin kjæreste eiendel knuget til brystet: en rød Stradivarius fra 1721. Høyre hånd lå stivnet over fiolinen og preget inn et merke som var umulig å få av, og som er der fortsatt.[2] Bisettelsen fant sted 25. oktober. 1764. 2. desember 1765 ble det holdt en minnehøytidelighet i Église des Feuillants i Rue St. Honoré hvor Concert Spirituels kor og orkester oppførte Profundis av de Mondonville.

På grunn av pengenød publiserte ekskona Leclairs opus 14 og 15 posthumt.

Komponisten og musikkteoretikeren Charles-Henri Blainville betegnet Leclair som «den franske Corelli».

Joseph Boulogne Chevalier de Saint-George var en av Leclairs elever.

Stil[rediger | rediger kilde]

Som virtuos og grunnlegger av den franske fiolinskole påvirket Leclair i høy grad denne skolen. Han gjennomførte en fusjon av den franske og italienske barokkstilen, og med sin elegante og briljante stil og inngående kjennskap til kontrapunktikk når hans concerti og sonater nesten opp mot Vivaldis.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Opus 1: Premier livre de sonates (1723) [i toneartene a, C, B, D, G, e, F, G, A, D, B, h]
  • Opus 2: Deuxième livre de sonates (1728) [i toneartene e, F, C, A, G, D, B, D, E, e, h, g]
  • Opus 3: Sonates à deux violons sans basse (1730) [i toneartene G, A, C, F, e, D]
  • Opus 4: 6 Sonates en trio pour deux violons et B. c. (1731–1732) [i toneartene d, B, d, F, g, A]
  • Opus 5: Troisième Livre de Sonates (1734) [i toneartene A, F, e, B, h, c, a, D, E, C, g, G]
  • Opus 6: Première Récréation de musique d’une exécution facile composée pour deux flûtes ou deux violons (1736) (lette stykker for to fioliner eller fløyter) [i tonearten G]
  • Opus 7: 6 concertos a tre violini, alto e basso, per organo e violoncello (1737) [i toneartene d, D, C, F, a, A]
  • Opus 8: Deuxième Récréation de musique d’une exécution facile composée pour deux flûtes ou deux violons (1737) [i tonearten g]
  • Opus 9: Quatrième Livre de Sonates (1743) [i toneartene A, e, D, A, a, D, G, C, Ess, fiss, g, G]
  • Opus 10: 6 concertos a tre violini, alto e basso, per organo e violoncello (1745) [i toneartene B, A, D, F, e, g]
  • Opus 12: Second livre de sonates à deux violons sans basse (1747–1749) [i toneartene h, E, D, A, g, B]
  • Opus 13: 3 ouvertures et 3 sonates en trio pour 2 violons (1753) [i toneartene G, D, D, h, A, g]
  • Opus 14 (posthum): Trio for 2 fioliner og generalbass (1766) [i tonearten A]
  • Opus 15 (posthum): Sonate for fiolin og b. c. (1767) [i tonearten F]
  • Die Oper Scylla et Glaucus op. 11 (uroppført i Paris 1746)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gisela Beckmann: Die französische Violinsonate mit Basso continuo von Jean-Marie Leclair bis Pierre Gaviniès. Musikalienhandlung Wagner, Hamburg 1975. ISBN 3-921029-27-9
  • Marc Pincherle: Jean-Marie Leclair l’aîné. La Colombe, Paris 1952. ISBN 2-7307-0264-4 (ettertrykk 1985)

Brødrene[rediger | rediger kilde]

  • Jean-Marie Leclair le cadet (1703–1777)
  • Pierre Leclair (1709–1784), publiserte «Six sonates de récréation» for to fioliner op.1[3] og «Six sonates de chambre» for 2 fioliner op.2
  • Jean-Benoît Leclair (1714-etter 1759), etter ham er det bare bevart en libretto til en ballet héroique: «Le Retour de la Paix dans les Pays-Bas» og et portrett

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jean-Marie Leclair – bilder, video eller lyd