Jacques Bacot
| Jacques Bacot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques Bacot 4. juli 1877[1][2][3][4]  Saint-Germain-en-Laye | ||
| Død | 25. juni 1965[2][3][4] (87 år) | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, geograf, lingvist, etnolog, orientalist, tibetolog | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1947–1965) (free member)[5] Société asiatique (1908–) | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen[6] | ||
Jacques Bacot (født 4. juli 1877 i Saint-Germain-en-Laye i Frankrike, død 25. juni 1965 i Paris) var en fransk tibetolog. Han reiste på kryss og tvers i India, det vestlige Kina og i de tibetanske grenseregioner. Han virket ved École pratique des hautes études.
Bacot var den første vestlige forsker som studerte den tibetanske grammatiske tradisjon, og sammen med F. W. Thomas (1867–1956) var han i den første generasjon av tibetologer som gransket de gammeltibetanske manuskripter fra Dunhuang.
Jacques Bacots tibetologiske karriere går tilbake til en verdensomreise han foretok i 1904 og fra en ekspedisjon til Tibet i 1906, som hadde Tonkin som utgangspunkt. På denne reisen fulgte han tradisjonelle pilegrimsleder og ble godt kjent med Tibets religiøse liv. Etter hjemkomsten til Frankrike i 1908, viet han seg til tibetanske studier under Sylvain Lévi.
Jacques Bacots viktigste forskningsreiser ble foretatt i:
- de øvre regioner rundt Yangtzefloden (1907) ;
- det nordlige Indokina (1909–1910) ;
- Himalaya (1913-1914 og 1930-1931).
Ellers reiste han meget i India, i Kina og Tibets grenseregioner.
Jacques Bacot ble studiedirektør (directeur d'études) for tibetansk ved l'École pratique des hautes études i 1936. Han ble medlem av Académie des inscriptions et belles-lettres i 1947, og i Société Asiatique i 1908. Han ble dets president etter Paul Pelliots død i 1945, og ble i den posten til 1954.
De malerier og figurer han anskaffet på sine reiser donerte han i 1912 til Guimetmuseet i Paris. Hans bibliotek og papirer er kommet til samme sted etter hans død.
Verker[rediger | rediger kilde]
- 1913 Les Mo-so. Ethnographie des Mo-so, leurs religions, leur langue et leur écriture. Leiden: E.J. Brill, 1913.
- 1925 Le poète tibétain Milarépa, ses crimes, ses épreuves, son Nirvāna. (Classiques de l’Orient 11 ) Paris: Éditions Bossard.
- 1928 Une grammaire tibétaine du tibétain classique. Les ślokas grammaticaux de Thonmi Sambhoṭa, avec leurs commentaires. (Annales du Musée Guimet. Bibliothèque d’études 37) Paris: P. Geuthner.
- 1946. Grammaire du tibétain littéraire. Paris: Librairie d’Amérique et d’Orient.
- 1947 Le Bouddha. (Mythes et religions 20 ) Paris: Presses universitaires de France.
- 1948 Grammaire du tibétain littéraire. Index morphologique. Paris: Librairie d’Amérique et d’Orient.
- 1956 “Reconnaissance en haute Asie septentrionale par cinq envoyés ouigours au VIIIe siècle.” Journal Asiatique 2 :137-153.
- Bacot, Jacques et al. (1940). Documents de Touen-Houang relatifs à l’histoire du Tibet. (Annales du Musée Guimet 51). Paris: P. Geuthner, 1940.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 105212, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 175694[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID bacotjacque[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]