Jack Sarfatti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jack Sarfatti

Jack Sarfatti (født 14. september 1939) er en amerikansk teoretisk fysiker og forfatteren av populære verker som omhandler kvantefysikk og bevissthet. Han er kjent for sine ikonoklastiske ideer og er interessert i det han ser på som sammenbruddet av paradigmet som fastholder naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene som atskilte disipliner med argumenter som framholder at fysikk – som han kaller «det 20. århundres Konseptuelle Kunst»[1] – har erstattet filosofi som den samlende kraften mellom vitenskap og kunst.[2]

Sarfattis hovedinteresser befinner seg i romutvandring, intelligensøkning og livsforlengelse.[3] Hans synspunkter inkluderer spekulasjoner om at UFOer kan være av utenomjordisk opphav eller kan være «jordiske tidsskip» som kommer fra vår egen framtid[4]; at parapsykologiske fenomener kan være reelle; at raskere-enn-lyset-transport er mulig; og at romreiser kan oppnås ved «warping» av romtidkontinuumet.[5]

Han er forfatteren av Super Cosmos (2005), Destiny Matrix (2002) og Space: Time And Beyond Ii (Dark Energy) (2002), og medforfatter sammen med Fred Alan Wolf og Bob Toben av Space-Time and Beyond: Toward an Explanation of the Unexplainable (1982). Han er en hyppig bidragsyter på Usenet[6] og har satt opp et nettsted der han diskuterer sine ideer.[7] Hans synspunkter blir ikke akseptert av hovedparten av det vitenskapelige miljø.

Akademisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sarfatti ble født i Brooklyn, New York. Foreldrene var Hyman Sarfatti, en italiensk sefardisk jøde fra Makedonia og Mildred.[8][9][10]

Han fullførte sin B.A.-grad i fysikk ved Cornell-universitetet i 1960 hvor han skrev sin premierte avhandling under veiledning av Hans Bethe, vinneren av Nobelprisen i fysikk i 1967. Hans første utgitte arbeid var «Quantum-Mechanical Correlation Theory of Electromagnetic Fields» ( – kvantemekanisk korrelasjonsteori for elektromagnetiske felter) sto på trykk i 1963 i Nuovo Cimento, tidsskriftet til det italienske fysiske selskap.

Han fikk sin Mastersgrad, også i fysikk, fra University of California, San Diego i 1967, og det samme året publiserte han «The Goldstone Theorem in the Jahn-Teller Effect» (Goldstoneteoremet i Jahn-Teller-effekten) som han skrev sammen med Marshall Stoneham i Proceedings of the Physical Society of London og «Laser Self-Focusing Analogue to the Landau-Ginzburg Equation of Type II Superconductivity» (Selvfokuserende laseranalog til Landau-Ginzburglikningen for type II supraledning) i Physics Letters[11]

Fra 1967-71 arbeidet han som amanuensis i fysikk ved San Diego State University og han mottok sin Ph.D. fra University of California, Riverside i 1969 hvor han skrev sin avhandling under oppsyn av Fred Cummings. I 1970 skrev han og Cummings sammen «Beyond the Hartree-Fock Theory in Superfluid Helium» (Videre fra Hartree-Fockteorien i superflytende helium) som ble publisert i Physica Scripta i Sveits[12]

Fra 1971-72 var han ansatt som forsker under David Bohm, den amerikanske kvantefysikeren, ved Birkbeck College, London[13]

Fra 1973-74, arbeidet han med Abdus Salam som vant Nobelprisen i fysikk i 1979, ved International Centre for Theoretical Physics i Trieste i Italia. Så forlot han det akademiske miljøet. Han jobbet først ved Esaleninstituttet i Big Sur, og i 1999-2000 ved Joe Firmages ISSO eksotisk propulsjonsgruppe i San Francisco.

Observasjoner av Uri Geller[rediger | rediger kilde]

Sarfatti ble imponert over Geller og kommenterte «Min personlige profesjonelle bedømmelse som doktrogradsfysiker er at Geller viste ekte psykoenergetiske evner ved Birkbeck, som er hevet over tvil hos ethvert fornuftig menneske, under relativt velkontrollerte og repeterbare eksperimentelle forhold».[14] Han revurderte siden denne oppfatningen etter å ha diskutert saken med James Randi. Han skrev i et brev: «på bakgrunn av senere erfaring i illusjonismens kunst ønsker jeg å trekke tilbake mitt bifall av Uri Gellers psykoenergetiske troverdighet».[15]

Utenomjordiske[rediger | rediger kilde]

I 1975 erklærte han at han hadde «seriøs informasjon som indikerte en høy sannsynlighet for at utenomjordiske kontakter finner sted» (i et brev til James Randi, «Magic and Paraphysics») og det samme året var han en av tre medforfattere av Space-time and Beyond.

Lysets hastighet[rediger | rediger kilde]

Martin Gardner uttalte om oppfinnelsen hans av transportering av kodet informasjon raskere enn lysets hastighet: «Jeg vet ikke om noen annen fysiker som tror den kommer til å virke. Hvis den gjør det kommer Sarfatti til å bli en av de største fysikere noen sinne.»[16]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Et seminar for doktorgradsstudenter ved matematikkprofessor Waldyr Rodrigues ved Universitetet i Campinas, Brasil som lette etter matematiske feil og inkonsekvenser i fysikkarbeider som var publisert i fysikktidsskrifter eller som er utlagt på arXiv online arkiv for fysikkarbeider som ennå ikke er publisert rettet nylig søkelyset på noen av Sarfattis konsepter og metoder. I sitt arbeid «A Comment on Emergent Gravity» som ble lagt ut på arXiv, viste Rodrigues til påståtte matematiske inkonsekvenser i den første versjonen av Sarfattis nylige arbeid «Emergent Gravity: String Theory Without String Theory»[17] som han kalt et «potpourri av meningsløs matematikk» og han sa at også senere versjoner av arbeidet inneholdt feil[18]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Skriftlige arbeider[rediger | rediger kilde]

Kringkasting[rediger | rediger kilde]

  • Sarfatti er med i flere TV-serier på Learning Channel og Wisdom Channel og blir jevnlig intervjuet på R. U. Sirius sitt IPODCAST Radionettverk. Videoer av hans opptredener er tilgjengelige fra Sound Photosynthesis nettkatalog.
  • Paramount Pictures «Star Trek IV» DVD har kommentarer om tidsreiser av Sarfatti: Time Travel: The Art of the Possible som varer i elleve minutter og 14 sekunder og gir opplysninger fra «tre framtredende kvantefysikere». Vi får kommentarer fra Nick Herbert, Fred Alan Wolf og Jack Sarfatti.[16]
  • Sarfattis ideer om fysikk og bevissthet har blitt sitert i en rekke populære såvel som lærde bøker, deriblant Bohemia av Herbert Gold, Geometry, Relativity and the Fourth Dimension av matematikeren Rudy Rucker, The Oxford Handbook of Free Will redigert av filosofen Robert Kane, White Holes av fysikeren John Gribbon, Rocket Dreams av Marina Benjamin, bøker av Stanislav Grof, Dancing in the Light av Shirley MacLaine og The Dancing Wu Li Masters av Gary Zukav.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Sluttnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ [2]
  3. ^ [3]
  4. ^ [4]
  5. ^ [5]
  6. ^ [6]
  7. ^ [7]
  8. ^ [8]
  9. ^ [9]
  10. ^ [10] (pdf)
  11. ^ [11]
  12. ^ [12]
  13. ^ [13]
  14. ^ Science News, vol. 106, 20. juli 1974, s. 46
  15. ^ (Science News, 6. desember 1975, s. 355
  16. ^ «Magic and Paraphysics» opptrykk som Kapittel Åtte i Science, Good, Bad and Bogus, Avon 1981, s.111)
  17. ^ [14]
  18. ^ [15]