Bombshell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bombshell
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Victor Fleming (ukreditert)
Produsent Hunt Stromberg
Irving Thalberg (ukreditert)
Manus John Lee Mahin
Jules Furthman
Norman Krasna (ukreditert)
Basert på Bombshell 
av Caroline Francke
Mack Crane
Medvirkende Jean Harlow
Lee Tracy
Sjeffotograf Harold Rosson
Chester A. Lyons (ukreditert)
Klipp Margaret Booth
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Utgitt
  • 13. oktober 1933 (1933-10-13) (USA)
Lengde 96 min

Bombshell er en amerikansk romantisk dramakomedie fra 1933, regissert av Victor Fleming og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Jean Harlow og Lee Tracy. Filmen handler om en en berømt skuespillerinne som blir utnyttet av alle rundt seg. Manus er skrevet av John Lee Mahin, Jules Furthman og Norman Krasna, basert på et uprodusert teaterstykke skrevet av Caroline Francke og Mack Crane.

Filmen ble en stor suksess og spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene.

Handling[rediger | rediger kilde]

Den berømte skuespillerinnen Lola Burns forsørger sin far, Pops Burns, og bror, Junior Burns, som også bor hjemme hos henne. Selv om de bruker store summer av det hun tjener, er hun likevel glad i dem på grunn av at de er hennes eneste familie. Hun er derimot ikke fornøyd med filmene hun spiller i, der det først og fremt fokuseres på hennes sexy utseende, og ønsker seg mer sofistikerte roller. Det som irriterer henne aller mest er likevel filmselskapets pressesekretær, E.J. «Space» Hanlon, som sørger for at pressen stadig skriver sensasjonelle og oftest løgnaktige historier om henne.

Etter et intervju med kvinnemagasinet Ladies Home Companion innser Lola at det hun ønsker seg aller mest er å bli mor. Hun besøker et barnehjem og faller pladask for en baby som hun ser der. Det går ikke lang tid før Space blir oppmerksom på planene hennes, og han mener at dette ikke er bra for karrieren hennes. I håp om å sabotere sørger han for at hennes ekskjæreste og en flokk journalister dukker opp hjemme hos henne samtidig som hun får besøk av to representanter fra barnehjemmet for å vurderes. En annen ekskjæreste dukker også opp og de to ekskjærstene hennes havner i slagsmål. Som om ikke dette var nok, dukker også hennes fulle far, bror og hans nye kjæreste opp. De to representantene fra barnehjemmet synes da at de har sett nok og forlater stedet.

Lola blir rasende og bestemmer seg for å reise fra alt sammen. Filmselskapet prøver desperat å få tak i henne siden hun er midtveis i innspillingen av en film, og de kommer til å tape store penger dersom denne ikke blir fullført. Space får et tips om at hun befinner seg på et hotell og oppsøker henne der. Hun vil ikke ha noe med ham å gjøre og drar på ridetur. Et stykke fra hotellet møter hun tilfeldigvis den høflige og sofistikerte Gifford Middleton som er alt hun har drømt om. Han blir svært betatt av henne og ikke lenge etter har de bestemt seg for å gifte seg. Han forteller henne at foreldrene hans skal komme til hotellet neste dag og at hun skal få møte dem.

Møtet med herr og fru Middleton går bra helt til Lolas far og bror, som har blitt informert av Space om hvor hun befant seg, dukker opp. Bedre blir det ikke da det blir klart for de konservative herr og fru Middleton at Lola faktisk er den skuespillerinnen som de har lest så mange skandaler om. Til tross for at Space oppsøker dem på hotellrommet og prøver å fortelle dem at han har vært ansvarlig for alle historiene, mener de at hun er uegnet som svigerdatter. Gifford avslutter forholdet til Lola der og da. Senere dukker Space opp igjen på hotellrommet til familien Middleton og det blir klart at de bare var skuespillere som han hadde betalt for.

Lola er svært skuffet over å ha blitt avvist av den sofistikerte familien som hun så gjerne ville bli en del av. I en samtale med Space forklarer hun at hun ikke synes at det ikke er noe galt med hennes yrke. Hun bestemmer seg derfor for å reise tilbake til Hollywood. En dag på filmsettet hører hun stemmene til familien Middleton, og innser at de er skuespillere og at Space lurte henne slik at hun skulle komme tilbake.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Filmen er basert på et uprodusert teaterstykke skrevet av Caroline Francke og Mack Crane, som handlet om en kvinnelig stjerne som ble utnyttet av alle rundt seg. Metro-Goldwyn-Mayers manusforfatter John Lee Mahin fikk ideen om å gjøre historien om til en komedie. Han spurte regissør Victor Fleming om han hadde kjent en slik kvinne, og Fleming nevnte stumfilmskuespillerinnen Clara Bow, som han tidligere hadde vært kjæreste med.[2]

Mahin skrev det nye manuset i samarbeid med Jules Furthman. Bow hadde kallenavnet «It-jenten», mens rollefiguren i filmen, Lola Burns, fikk kallenavnet «If-jenten». Bow hadde vært under kontrakt med Paramount Pictures, mens Lola Burns hadde kontrakt med det fiktive Monarch Studios. Bow hadde flere udresserte grand danoiser, men Lola Burns hadde store fårehunder.[1]

Manuset hadde også flere referanser til hovedrolleinnehaver Jean Harlows liv. Morris Abrams, som jobbet i MGM, har uttalt at Harlow, i likhet med Lola Burns, jobbet hardt, men at familien hennes tok alle pengene hun tjente. Han omtalte Harlows familie som «parasitter».[3] Rollefiguren Lola Burns hadde også et hvitt hus som lignet veldig på Harlows hvite hus. Harlows hus var designet for å passe til hennes bleke hud og platinablonde hår.[1] I filmen blir det også referert til to av Harlows virkelige filmer: Rollefiguren Lola Burns må spille inn en scene fra Fristelser (1932), og det blir også vist et klipp fra En dame med erfaring (1933).

Lee Tracy ønsket egentlig ikke å spille i filmen, fordi han mente at rollefiguren hans var for liten sammenlignet med Harlows rollefigur. Norman Krasna ble derfor innleid for å skrive om manuset for å fremheve Tracy mer.[4]

Før filmen ble utgitt giftet Harlow seg med kameramannen Harold Rosson, som også hadde filmet henne i Red-Headed Woman, Fristelser og En dame med erfaring. Ekteskapet varte bare rundt et år.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med filmens premiere i Los Angeles ble Harlows hånd- og fotavtrykk plassert i sementen utenfor Grauman's Chinese Theatre. Kritikerne hyllet rolletolkningen hennes[5] og filmen spilte inn mer enn det dobbelte av produksjonskostnadene[6]. Mordaunt Hall i The New York Times likte filmen og mente den var en «komediefarse» som «gjør narr av Hollywood». Harlow fikk ros sin sin innsats, og Hall mente hun «var i sitt rette element» i rollen som Lola. Også Tracy ble trukket frem og ble beskrevet som «strålende».[7] Richard Watts jr. i New York Herald Tribune lot seg også imponere over Harlows innsats. Han mente at det som fikk henne til å skille seg ut var evnen til å kombinere sofistikert sexkomedie med en oppriktig uskyld.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Fristoe, Roger. «Articles for Bombshell (1933)». Turner Classic Movies. 
  2. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 150. ISBN 978-0385421577. 
  3. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 156. ISBN 978-0385421577. 
  4. ^ «Notes for Bombshell (1933)». Turner Classic Movies. 
  5. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 165. ISBN 978-0385421577. 
  6. ^ Stenn, David (1993). Bombshell: The Life and Death of Jean Harlow. Doubleday. s. 168. ISBN 978-0385421577. 
  7. ^ Hall, Mordaunt (21. oktober 1933). «Lee Tracy and Jean Harlow in a Comedy Dealing With a Zealous Press Agent and a Fiery Film Star». The New York Times. 
  8. ^ Conway, Michael; Ricci, Mark (1965). The Films of Jean Harlow. Cadillac Publishing Co. s. 95. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]