St. Olavs gate 27 (Oslo)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Humanismens Hus)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°55′4,8468″N 10°44′10,381″Ø

St. Olavs gate 27

St. Olavs gate 27 er en bygning i Oslo oppført i 1846. Bygningen kalles ofte Humanismens hus siden den fra 1993 til 2014 har huset Human-Etisk Forbunds hovedkontor og flere tilknyttede organisasjoner.

Tidligere har bygningen vært pensjonat, og Rikard Nordraak, som har skrevet melodien til «Ja, vi elsker», vokste opp i dette huset.

Gaten[rediger | rediger kilde]

I 1841 måtte arkitekten for Slottsområdet, H.D.F.Linstow, legge byens andre paradegate, «Nye Slotsgade», nordover for å ta hensyn tfl Universitetets tomtekjøp nord for Karl Johan. Slik fikk St. Olavsgate det leiet vi kjenner i dag. Den ble fullt utbygd opp til den katolske kirken først i 1870.

Beboere[rediger | rediger kilde]

Georg Marcus Nordraach (1811–1891) var en temperamentsfull, begavet og radikal malermester. Han kjøpte nr. 27 i 1845 eller i 1846, og huset ble oppført kort tid etter, sannsynligvis etter hans egen plan. Nordraach var en svært velholden mann, medeier i Alfheim Verksted (tvers over gaten) som laget møbler. Hans søster, Inger Elise, giftet seg med teologen Peder Bjørnson. Deres eldse sønn ble hetende Bjørnstjerne. I mai 1850 flyttet den 18 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson til St. Olavs gt. 27 for å gå på Heltbergs privatskole (Heltbergs studentfabrikk) i Christian Augusts gate. Da var Rikard Nordraak 8 år gammel. Bjørnson skrev senere: «Han lekte sammen med musikkhandler Neuperts barn og C,G. Wangs med fler. De drev især med å eksersere. Rikard var deres kaptein, omend skjønt han langtfra var den største eller eldste. Men om en stund forslo ikke den titel, han blev general og lidt efter keiser, og netop som jeg kom i hans fars hus, var han optat av å komponere en keisemarsj for sin egen kroning».

I 1850-51 var Nordraach formann i Christiania Haandværkerforening, og gjorde også sterke anstrengelser for å komme på tinget. I den sammenheng fikk han hjelp av sin nevø. Under valgkampen viklet den unge Bjørnson seg inn i en så personlig preget polemikk at han oppdaget at han var gått for langt, og han ga sin onkel beskjed om at han trakk seg fra valgkampen. Da Bjørnson kom hjem den kvelden, fant han døren låst, og han måtte klatre inn gjennom en takluke for å pakke sine saker, for så å kaste dem ut vinduet for å finne annet sted å bo. Nordraach kom ikke på tinget.

Mange av tidens kjente personer bodde her. Eilert Sundt, Norges første og kanskje største sosiolog, som bodde her 1850-54. Skolemannen Hartvig Nissen bodde her og flyktningen og republikaneren Harro Harring fra Sønderjylland, som hadde deltatt i grekernes og polakkenes frigjøringskamp. Harring ble senere utvist. Både Bjørnstjerne Bjørnson og gamle Nordraach deltok på protestmøtene i den anledning. I 1857 vendte den nå 25 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson tilbake til huset og bodde hos sin onkel mens han skrev ferdig «Synnøve Solbakken». I 1859 stiftet Bjørnson og Ibsen Det Norske Selskab som et samlingspunkt for tidens radikale intelligentsia, fra Olaf Skavlan til Johan Sverdrup. Der framførte man for første gang Nordraaks komposisjon for kampdiktet «Har du hørt hvad Svensken siger, unge norske mand», en kampsang som Nordraak likegodt kalte «Krigssang». I 1863 kom Bjørnstjerne Bjørnson tilbake fra Tyskland, Italia og Frankrike, og besøkte onkelen i St. Olavs gate. Der viste han fram et dikt han nettopp hadde skrevet. Etterpå viste han det til fetteren Richard Nordraak, som bad om å få være litt for seg selv i rommet der pianoet sto. En time etterpå hadde han satt musikk til «Det ligger et land». Bjørnson kunne forlate huset med ferdig sang. Seinhøstes kom Bjørnson med den endelige utgaven av teksten til «Ja, vi elsker», og Richard laget en komposisjon med preg av «krigssangen» av 1859. Den dagen Nordraak hadde nedtegnet melodien, kom han inn til sin far og sa triumferende: «Nu har jeg skrevet noe som skal klinge fra Nordkapp til Lindesnes».

Rundt 1875 solgte Nordraach huset og flyttet til landlige omgivelser i Munkedamsveien 57.

Huset[rediger | rediger kilde]

Huset ble reist i 1846, som gatens største privathus. Det er et av Oslos bedre eksempler på sen empire-arkitektur og var lenge et av byens største hus utenfor kvadraturen. Opprinnelig var det en T-formet bygning med tilsammen 114 rom. Etter at Nordraach flyttet ut har huset hatt skiftende eiere og leieboere. Et par av tidens kjente kvinner og menn, som skuespillerinnen Sophie Reimers og L. C. Dahl, forsvarsminister i ministeriet Selmer, var blant dem. Over årene var huset delt mellom studenthybler, boliger for offiserer, kontorer og privatskoler. Rundt århundreskiftet ble huset hotell og det ble påbygd en inngangsportal med søyler. St. Olavs hotell hadde 60 gjesteværelser. Ikke alle reisehåndbøker omtalte det. Fra de som gjorde det, ser vi at det lå på samme prisnivå som f.eks. Bondeheimen – 5-7 kroner for enkeltrom. I en brosjyre fra 1912 finner vi: «Hotel St. Olav er et rolig og stille sted, der også — særlig om vinteren — mottager faste pensjonærer. Hotellets beliggenhet, fjærnt fra de mest befærdede gader med deres larmende trafik, gjør hotellet yndet som oppholdssted for folk der Ønsker ro og stillhed».

Reguleringsplan[rediger | rediger kilde]

I 1929 satte kommunen opp en reguleringsplan for Roald Amundsens gate/Frederiks gate/St. Olavs gate (Pilestredet) Per Sivles gate (Planen av 1929). Denne betinget at huset ble revet. I 1940 var det snakk om å ekspropriere gården, men krigen kom i veien. I 1948 vurderte kommunen saken igjen, men eieren, Margrethe Pedersen, godtok ikke kommunens tilbud. Man fant det da best å vente, til forfallet av huset gjorde salgssummen godtakbar. Etter krigen var det mange leger og advokater som hadde sine kontorer i huset, særlig etter at Kristian Augusts gate 32 ble revet. Huset hadde også Norsk Arbeidsgiverforenings arkiver.

Den 4. februar 1947 brøt det ut brann. NAFs arkiver i første etasje og gården ble påført store brannskader. Man søkte om ikke å utbedre skaden, da gården likevel skulle rives, men huset ble pålagt reparert, fordi leietakere hadde så lange kontrakter at rivingen ikke var helt nær forstående. I 1961 overtok kommunen huset med det uttrykkelige formål å få det revet, men langvarige leiekontrakter gjorde det igjen uaktuelt de første årene. I 1968 flyttet Sosialistisk Folkeparti inn. I 20 år var det hovedkontor, først for SF, siden for SV, som delte lokalene med en del av de eldre leietakerne. Partiets leiekontrakt betinget at de skulle flytte ut ved rivingen, som fortsatt truet huset.

Redningen[rediger | rediger kilde]

I 1973 reagerte byantikvaren og påpekte hvilket enestående bygg det var. Omtrent samtidig frafalt man planene om Hausmannslinjen, som betinget at huset ble revet. I 1988 ble huset solgt av kommunen. Det var et firma som påskyndet salget. De ville kjøpe huset og restaurere det. Kommunen solgte det gladelig, som Svellandbyrådet gjerne gjorde, og det gikk til høystbydende, Reinsfjell. Blant interessentene var SV, men også TM-bevegelsen, som planla et eget universitet her. Store forandringer ble foretatt. Den bakre del av bygningen ble revet, og inngangspartiet ble kraftig forandret. Søylene og balkongen ble revet, og man søkte å gjenskape partiet slik det opprinnelig så ut. Den store sorte marmorkaminen i vestibylen ble fjernet. Det ble installert heis, og overalt i huset ble det pusset opp etter nær et århundres forfall. Byantikvaren har vernet deler av huset, blant annet den vakre trappen.

«Humanismens hus»[rediger | rediger kilde]

Første november 1993 flyttet Human-Etisk Forbunds Hovedkontor og Human-Etisk Forbunds fylkeslag i Oslo og Akershus inn, og forble her frem til 17. oktober 2014.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Folderen Humanismens hus, utgitt av Human-Etisk Forbund ved Knut A. Berg.

Teksten i artikkelen er i sin helhet forfattet av Knut A. Berg og er publisert etter samtykke av ham.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]