Hucbald
| Hucbald | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 840[1][2] Neustria Tournai[3] | ||
| Død | 20. juni 930[4] Saint-Amand-les-Eaux | ||
| Beskjeftigelse | Musikkforsker, komponist, skribent, lyriker, teolog, munk, hagiograf | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
Hucbald av St.-Armand, Hucbaldus Elnonensis (født ca. 840 i Fleurus / i nå belgisk del av Flandern, død 20. juni 930 i abbediet Saint-Amand), var en benediktinermunk fra klosteret St Amand sur l'Elnon i den del av Flandern som nå er helt nord i Frankrike. Han regnes som vesterlandets første musikkteoretiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Hucbald studerte i klosteret Elnon / Saint-Amand, der hans onkel Milo innehadde en viktig stilling. Han syenes å ha hatt en forbindelse til karolingerne og var kjent ved Karl den skalledes hoff.
Etter en overraskende fremgang sommusiker måtte han reise fra klosteret, og grunnla en egen skole i Nevers. Etter et studieopphold i St. Germain d'Auxerre var han imidlertid i 872 tilbake i sitt hjemkloster Saint-Amand. Der ble han sin onkels etterfølger (han var nå blitt forsonet med ham) som leder av konventskolen. Mellom 883 og 900 virket han på forskjellige steder som reformator av musikkskolene, blant annet i St. Bertin og i Reims. I året 900 kom han tilbake til Saint-Amand zurück, og der ble han inntil sin død.
Han antas i alminnelighet å være forfatteren av den i Gerberts Scriptores I medtatte avhandling De harmonica institutione, Musica enchiriadis, hvori for første gang omtales de første rå forsøk på flerstemmighet i musikken, nemlig en fortsatt rekke kvint- eller kvart-eller oktavparalleller. (Derimot er de av Gerbert trykte Alia musica, Commemoratio brevis de tonis et psalmis modulandistrolog ikke forfattet av Hucbald; vedrørende Musica enchiriadis er det imidlertid mer diskusjon.)
Derter ganske visst blitt reist tvil om Hucbald i virkeligheten var forfatteren av denne avhandling. Det drøftes slik hos Hans Muller: Hucbalds echte und unechté Schriften (1884), men denne tvil er blitt imøtegått av Hugo Riemann (Geschichte der Musiktheorie, 1898), og i hvertfall går fortsatt den nevnte primitive middelalderlige flerstemmighet under navnet «det hucbaldske organum», likesom også den merkelige, men upraktiske såkalte «Dasia-noteskrift» i alminnelighet tilskrives Hucbald.[5]
I hvert fall har Hucbald vært en lærd klosterbror i forskjellige viyenskaper, og det gjelder også for musikken.
Hans skrift De harmonica institutione betegner på et enkelt punkt et viktigt fremskritt i noteskriftens utvikling, idet det foruten det da brukte system, «neumene», også anvender et gjennomført linjesystem hvor mellomrommene benyttes som like så mange tonetrinn, på hvilke selve teksten nedskrives, mens heltone og halvtone er betegney henholdsvis med t (tonus) og s (semitonus). Dette var den første gang at musikere på systematisk vis kunne få anskueliggjort tonenes stigning eller fall i halv- og heltoner. Det er også her at man for første gang ser bruk av det latinske alfabets første syv bokstaver til tonebeskrivelse - altså som et forstadium til solmisasjon.
Hucbald skal selv ha både komponert og opptrådt som dikter.
Se også[rediger | rediger kilde]
- Organum – Fauxbourdon (falsk bass)
Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118707566, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, besøkt 7. november 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hucbald[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hucbald[Hentet fra Wikidata]
- ^ Om «Dasia-noteskriften» som «i alminnelighet tilskrives Hucbald».
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Yves Chartier: L'oeuvre musicale d’Hucbald de Saint-Amand: Les compositions et le traité de musique. Bellarmin, Saint-Laurent (Québec) 1996, ISBN 2890077322
- Hucbaldi Carmina. I: Poetae Latini medii aevi 4,1: Poetae Latini aevi Carolini (IV). Teil 1. Herausgegeben von Paul von Winterfeld. Berlin 1899, S. 261–275 (Monumenta Germaniae Historica)
- (de) Heinrich Bellermann: «Hucbald der Kahlkopf von St. Amand». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 13, Duncker & Humblot, Leipzig 1881, s. 275–277.
- Oppslag av professor Angul Hammerich i Salmonsen (Salmonsens Konversationsleksikon, 2. udgave, bd. 11, s. 814)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Opslag hos NewAdvent.org
- Musicologie.org med omfattende oplysninger: kilder, bibliografi, dokumenter.
- Opera Omnia fra DocumentaCatholicaOmnia.eu
- Lille opslag i Salmonsen, bd 18, s. 601 om "organum", den form for flerstemmig musik i Middelalderen, der består i stemmernes fortløbende parallelbevægelse i kvinter og kvarter.