Hermann Lang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hermann Lang (født 6. april 1909 i Stuttgart, Tyskland, død 19. oktober 1987) var en tysk Formel 1-fører. Faren hans døde da han var 14 år gammel og han måtte da begynne å jobbe for å forsørge familien sin.

Som ung fant Lang en jobb som motorsykkelmekaniker. Han kjøpte sin egen brukte motorsykkel som han begynte å bruke til amatørracing. Han vant det aller første løpet han var med i og før det hadde gått lang tid bestemte han seg for å konkurrere innen sidevognklassen. I en alder av tjueto år vant han den tyske sidevogn-mesterskapet i et fjell-race.

Hermann Langs store gjennombrudd kom da han fikk en jobb hos en Mercedes-fabrikk. Der han ble en del av deres Grand Prix motorsport team. Han ble den ledende mekanikeren for Mercedes-Benz W25A-modellen som ble brukt av den italienske racing-stjernen Luigi Fagioli.

I 1938 vant Lang to løp for bilmerket Mercedes, inkludert den prestisjetunge Coppa Ciano i Livorno, Italia. Likevel, på tross av Hermann Langs ferdigheter og suksess som racerkjører og hans popularitet blant racing-fansen som en del av Mercedes Silver Arrows-laget var det ikke lett for ham. Laget han var med på bestod for det meste av velstående og aristokratiske racerførere som så ned på den uutdannede arbeiderklassen som Lang var en del av. Derfor ble han alltid behandlet som en outsider i racingmiljøet. Men i 1939 fikk han lagets motstrebende respekt da han vant fem av de åtte Grand Prix-løpene han var med i.

I 1939 ble Lang erklært som mesteren av EM, men dette er uoffisielt. Denne sesongen ble avbrutt på grunn av den andre verdenskrig og Lang mottok denne tittelen fra de tyske motorsport-myndighetene, i stedet for den offisielle myndigheten AIACR. Under den andre verdenskrig var Hermann Lang medlem av nazi-partiet NSDAP.

Han returnerte til racing-miljøet i 1946 men uten å være med på noe lag. Han kjørte en seks år gammel BMW til første plass i det første løpet som ble holdt i etterkrigstidens Tyskland. Han deltok i flere Formel-løp før han ble med i Mercedes Grand Prix racing teamet i Argentina, i Buenos Aires Grand Prix i 1951. I 1952 i en alder av 43 år slo han seg sammen med Fritz Riess for å vinne 24-timersløpet på Le Mans. Året etter utga han sin selvbiografi som ble kalt «Grand Prix Driver», med et forord som var skrevet av Mercedes sin lagleder Alfred Neubauer. Boken ble publisert i Tyskland og den ble senere oversatt til engelsk av Charles Meisl og deretter publisert i England.

I 1953 fikk Hermann Lang en sjanse til å delta i Formel-racing som fører for bilmerket Maserati etter at en av deres sjåfører ble skadet. Han kjørte i to F1 arrangementer dette året med sitt beste resultat som en femteplass i det sveitsiske Grand Prix.

Hans karriere endte etter Tysklands Grand Prix på Nürburgring i 1954 da han spant ut av banen etter ti runder. Lang anerkjente at tiden var kommet for å trekke seg fra racingmiljøet og han returnerte til arbeidet på Mercedes-fabrikken.

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Plass Poeng
1953 Officine Alfieri
Maserati
Maserati
A6GCM
Maserati
A6 2,0 L6
ARG
500
NED
BEL
FRA
GBR
GER
SUI
5
ITA
17. 2
1954 Daimler Benz AG Mercedes-Benz
W196
Mercedes-Benz
M196 2,5 L8
ARG
500
BEL
FRA
GBR
GER
Ret
SUI
ITA
ESP
NC 0