Hermann Conring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hermann Conring.

Hermann Conring (født 9. november 1606 i Norden i Østfrisland, død 12. desember 1681 i Helmstedt) var en tysk vitenskapsmann.

Hermann Conring viste allerede som skolegutt ualminnelige åndsevner, og gjorde ved et satirisk dikt så stort inntrykk på professor Cornelius Martini i Helmstedt, at denne overtalte Conrings far til å sende ham til Helmstedt, hvor han ble immatrikulert i 1620 og studerte filosofi og teologi. 1626–31 oppholdt han seg i Leiden, hvor han særlig studerte naturvitenskap og medisin, men også politikk og statsrett. I 1632 ble han professor i filosofi i Helmstedt, og ble i 1636 dr. med. og dr. phil. samtidig. I 1637 ble han professor i medisin.

Som vitenskapsmann var Corning virkelighetsklar og kritisk, og på vakt mot all mystikk og mytologi. Hans støtte til William Harveys lære om blodets kretsløp i verket De sanguinis generatione et motu naturalii (1643) bidro til at læren vant fotfeste i Tyskland. Etter at han avviste alkymien og Paracelsus' lære i skriftet De hermetica Ægyptiorum vetere & Paracelsicorum nova medicina (1648) ble han angrepet av Ole Borch, men forsvarte seg i Apologiticus adversus calumnias et sectationes Olai Borrichii, som igjen fremkalte Borchs skrift Hermetis Ægyptiorum et Chemicorum sapienti ab Hermani Conringii animadversionibus vindicata (1674). I 1664 ble Conring utnevnt til livlege hos fyrstinnen av Østfrisland.

Conring bidro både teoretisk og praktisk til tidens politikk. Han holdt historisk-politiske forelesninger, og angrep den såkalte lotharske legende, tanken om at keiser Lothar III skulle ha innført romerretten i det tysk-romerske rike alt på 1100-tallet. Undersøkelsene hans resulterte i skriftet De origine iuris Germanici Liber unus (1643), som skaffet ham berømmelse over hele Europa. Han sto i brevforbindelse med samtidens betydeligste menn, og ble spurt til råds av fyrster og regjeringer i politisk-statsrettslige saker. Dronning Christina inviterte ham til Stockholm, men han takket nei. Han knyttet også forbindelser med Brandenburg og Colbert, og fra 1664 fikk han lønn av Ludvig XIV av Frankrike.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • O. Stobbe: Hermann Conring, der Begründer der deutschen Rechtsgeschichte. Berlin, 1870.
  • Alberto Jori: Hermann Conring (1606–1681): Der Begründer der deutschen Rechtsgeschichte. 2006.