William Harvey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Harvey

William Harvey (født 1. april 1578, død 3. juni 1657) var en engelsk lege som ved begynnelsen av det 17. århundre kom fram til en korrekt beskrivelse av blodomløpet. Han bygde videre på Descartes' ideer om at blodårene var rørforma og brakte næring rundt i kroppen. Mange mener at Harvey også bygde på overlevert kunnskap innen arabisk medisin, særlig fra Ibn Nafis, som allerede i det 13. århundre utforska arterier og vener.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Harvey var født i Folkestone, og fikk utdanninga si ved King's School i Canterbury, Gonville and Caius College i Cambridge og universitetet i Padova. Her studerte han under Hieronymus Fabricius, og tok eksamen i 1602. Deretter returnerte han til England og gifta seg med Elizabeth Brown, datter av Elisabeth Is livlege.

Han virka som lege ved St. Bartholomew's hospital i London mellom 1609 og 1643, og var bl.a. medlem av Royal College of Physicians.

Utforsking av blodomløpet[rediger | rediger kilde]

På Harveys tid gjaldt fortsatt den greske legen Galens lære om kroppen, og Harvey trodde sjøl på Aristoteles' teori om at blodet inneholdt en livskraft som ga liv til mennesker og dyr. Det var mot denne bakgrunnen at Harvey så gjennomførte en serie med elegante eksperimenter som etter hvert ga han et nytt syn på kroppen, og som tilhører høydepunktene under den vitenskapelige revolusjon.

Harveys tro på den overleverte kunnskapen begynte å avta etter at han fant en forbindelse mellom hjertet og arteriene på den ene sida og levra og venene på den andre. I følge tradisjonell medisin skulle dette være systemer av helt ulik art. I tillegg kom oppdagelsen av hvordan blodet også gjennomstrømmer lungene, samt venenes envegsklaffer, som tilsa at de bare kunne frakte blod mot hjertet.

Etter å ha utført eksperimenter på en rekke dyrearter, kom Harvey fram til at hjertet er en muskel med envegsklaffer, og pumper blodet ved å trekke seg sammen. Beregninger på hjertets kapasitet brakte han til den konklusjonen at blodet måtte gå fra arteriene over i venene ute i kroppen.

I 1628 kunne han offentliggjøre en fullstendig og ugjendrivelig teori om blodomløpet, i Exercitatio Anatomica de Motu Cordis et Sanguinis in Animalibus (Anatomisk øvelse over hjertets og blodets bevegelse i dyr), et skrift på bare 72 sider.

Embryologi[rediger | rediger kilde]

I sine seinere år utførte Harvey forskning på fosterutvikling. Han støtta Aristoteles' teori om at et embryo ble danna gradvis, og ikke hadde de samme karakteristika som det voksne individet på et tidlig stadium. Han framsatte en hypotese om at også pattedyr danna egg, og dissekerte et stort antall hjortedyr i de kongelige jaktmarkene i håp om å finne egg, noe som ikke lyktes han. Denne forskninga ble publisert i De Generatione i 1651.

Samtidig kritikk[rediger | rediger kilde]

Sjøl om Harveys teori ble allment akseptert i samtida, ble han også angrepet. Han fant det påkrevd å forsvare seg i skriftet Exercitatio anatomica de circulatione sanguinis i 1649. Harvey hadde høg anseelse som lege, og fungerte som livlege for både James I (1618–25) og Karl I (1625–47). Han foreleste også ved Royal College of Physicians (1615–56).

I 1661 kunne Marcello Malpighi v.hj.a. et enkelt mikroskop se hvordan blodet strømmer gjennom kapillærene i muskulaturen, og dermed gi det endelige beviset for at Harveys teori om blodomløpet som ett, lukka system var korrekt. Harveys oppdagelser ga i det hele tatt støtet til mye ny medisinsk forskning, og til fornya interesse for arabisk legekunst, særlig for Ibn Nafis, Ibn Sina og Rhazes.

Harveys banebrytende oppdagleser hadde likevel liten virkning på den medisinske praksis i samtida. Årelating, som har sin begrunnelse i Galens feilaktige teorier, fortsatte å være en populær behandlingsmetode langt inn i det 19. århundre – lenge etter at Harveys teorier hadde slått igjennom.