Health Action Process Approach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
HAPA-modellen

Health Action Process Approach (HAPA) er et engelsk begrep som benyttes internasjonalt for en sosialkognitiv modell for helserelatert atferdsendring utviklet av den tyske psykologen Ralf Schwarzer. Begrepet kan oversettes til noe som «Prosesstilnærming til handlingsplan for helse»: Modellen foreslår at endring av helseatferd er en prosess som består av en motivasjonsfase og en handlingsfase. Modellen ble første gang utgitt i 1992, og senere stadig oppdatert.

Motivasjonsfasen er en prosess der et individ former en intensjon om enten å oppta forholdsregler eller endre risikobetont atferd til fordel for det motsatte. Den påfølgende handlingsfasen dekker prosesser for å omsette intensjonen til faktisk atferdsendring, som består av å initiere og vedlikeholde ny atferd og gjenvinning av intendert atferd etter tilbakefall. Den følgende beskrivelsen av modellen gir et sammendrag over de grunnleggende teoretiske elementer og antagelser i HAPA-modellen.

Motivasjonsfasen[rediger | rediger kilde]

Motivasjonsfasen i HAPA er karakterisert av økende riskobevissthet («risk perception»), forventede positive gevinster («outcome expectancies») og oppfattet mestringstro («self-efficacy») som leder til det å formulere en målsetning/intensjon (se venstre del av figuren).

Selv om disse selvbildene («self beliefs») vanligvis blir behandlet som urelaterte prediktorer, kan det være midlertidige sammenhenger og årsakssammenhenger mellom disse. Et minimumsnivå av trussel eller bekymring må eksistere før et individ begynner å overveie de mulige gevinstene av å gå til handling og fundere på om de har kompetanse og dyktighet til å utføre handlingene. I motivasjonsprosessen vil et individs tro på de eventuelle positive elementene ved endret helseatferd påvirke målsettingen. Forskjellige positive og negative gevinster blir overveid og balansert. Dess mer man oppfattet positive gevinster som resultat av atferden endres, dess mer sannsynlig vil individet være tilbøyelig til å endre sin atferd.

Imidlertid kan gevinstene også sees som forløpere til mestringstro, ettersom folk vanligvis gjør sine antagelser om positive gevinster som resultat av atferd før de overveier om de faktisk er i stand til endre atferden. En person som ikke tror på sin egen dyktighet til å gjennomføre ønsket endring, vil ofte mislykkes i å oppta, initiere og vedlikeholde den ønskede endringen. Mestringstro blir derfor sett på som den viktigste faktoren i motivasjonsfasen som kan forutsi endringer i atferd.

Motivasjonsfasen avsluttes ved at det formuleres et konkret mål eller en intensjon om atferdsendring. En slik intensjon utgjør et individs motivasjon for å nå et mål i form av retning og intensitet. Uten klare mål/intensjoner er det lite sannsynlig at personen er i stand til endre den uønskede atferden. Følgelig er klare mål/intensjoner blant de beste prediktorene for etterfølgende atferd. Likevel, gode intensjoner vil ikke nødvendigvis garantere tilhørende handlinger. Mange forsøk på å slutte med helseskadelige vaner (for eksempel røyking) mislykkes tross gode intensjoner.

Handlingsfasen[rediger | rediger kilde]

Når et mål eller en intensjon om atferdsendring er formulert, må endringen planlegges, dette inkluderer hvordan atferdsendringen opprettholdes og hvordan tilbakefall håndteres. I denne fasen spiller selvregulering en kritisk rolle. Intensjonen må forvandles til detaljerte handlingsplaner om når, hvor og hvordan man skal utføre endringene i atferd. Den overordnede intensjonen kan brytes ned i delmål, men tilhørende planer. Antall og kvalitet/detaljnivå på planene vil være påvirket av mestringstro og erfaring fra eventuelle tidligere forsøk på å endre atferd. Å visualisere situasjoner/scenarier og bruke dette i planen kan styrke måloppnåelsen.

Når endring av atferd er påbegynt, må selvregulerende kognisjoner aktiveres, og den nye atferden må beskyttes mot gamle vaner, situasjonelle barrierer og distraherende faktorer. Videre må nye rutiner innarbeides for å styrke nye helsefremmede vaner. En persons anstrengelse og standhaftighet i atferdsendring er sterkt beroende på personens mestringstro.

Å konsolidere et nytt atferdsmønster kan være vanskeligere enn forventet, da situasjonelle barrierer ofte oppstår. Personer med et optimistisk syn på sin mestringstro i vanskelige situasjoner vil lettere overkomme fristelser og hindringer, men tross alle gode intensjoner og anstrengelse i selvregulering, vil ofte helsebringende atferdsendringer resultere i et eller flere tilbakefall på veien mot å etablere varig endring. Personer med gode selv-reguleringsferdigheter og selvtillit til å mestre tilbakefall vil raskt kunne hente seg inn igjen når uforutsette vanskeligheter har oppstått, ellers kan det skje at man gir opp, og nye initiativ må tas til å gjenvinne ønsket atferdsendring.

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]