Helseoppfatningsmodellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Helseoppfatningsmodellen mener at årsaken til at en person praktiserer en god helsemessig atferd avhenger av om personen oppfatter en helserisiko og om personen tror at helseatferden vil være effektiv mot helserisikoen. Modellen fungerer som basis for helsefremmende tiltak og har vært gjenstand for mye forskning. Forarbeidet til modellen begynte i USA på 1950-tallet, der en gruppe forskere spurte seg hvorfor så få mennesker stilte opp på forebyggende tiltak, slik som vaksinasjoner. De prøvde å sette opp en modell for å se hvem som møtte opp og hvem som ikke gjorde det. modellen de kom fram til, kan beskrives med følgende figur (Stroebe og de Wit 1996).

Helseoppfatningsmodellen – anvendt for minsking av seksuell risikobetont atferd

Generelt om modellen[rediger | rediger kilde]

Modellen består av to faktorer; trussel oppfatning og effektivitets oppfatning, som virker direkte inn på en beslutning foreksempel å la seg vaksinere. Det dreier seg om hvordan folk oppfatter sin mulighet til å forebygge sykdom og hvor utsatte de selv er. Hvorvidt opplevde fordeler er større enn opplevde barriere, og i hvilken grad man opplever sykdommen det vaksineres mot som en trussel. Både gevinsten og barrierer påvirkes av demografiske, psykososiale og strukturelle forhold som kjønn, alder og sosiale klasse. For eksempel kan en trussel oppfatning være opplevd utsatthet for aids dersom man har ubeskyttet sex, eller lunge kreft hvis man røyker. Avhengig av alvorlighetsgraden kan aids og røyking føre til døden etter en tid. Den opplevde trusselen påvirkes også av hvor utsatt man tror selv er for å få sykdommen. For eksempel hvis man ikke har noe seksualliv og aldri bruker sprøyter eller får blodoverføringer, vil man anse seg lite utsatt for å få aids. Et annet poeng er den opplevde alvorlighetsgraden av sykdommen. For eksempel aids og kreft oppleves mer alvorlig enn astma. Om personen opplever at noen rundt han blir syke, vil effektivitetsoppfatningen til personen øke. For eksempel at en venn blir hiv-smittet. Dette er selvfølgelig veldig leit og kanskje flaut, men sett fra en annen side kan nettopp dette få positive ringvirkninger. For eksempel kan det være at personene rundt den utsatte søker hjelp fra helse personell til helseopplysning og rådgivning, og fordelen blir da en redusert smittefare for aids.

Helseoppfatningsmodellen og røykeslutt[rediger | rediger kilde]

Et relevant eksempel for helseoppfatningsmodellen er røykeslutning, som fører til en relasjon mellom atferd, sannsynlighet og verdien av resultatet som samvirket. En generell helse verdien; for eksempel; man bestemmer seg for å slutte å røyke (dvs. bestemmer seg til å endre atferden), fordi trussel oppfatningsfaktoren gjør at man blir bekymret for egen helse. Personen tenker kanskje at ”Siden jeg røyker innebærer dette en sannsynlig for å få kreft og kanskje jeg kan død av lunge kreften.” Dette har en sterk negativ verdi. Effektivitetsoppfatning er her en positiv beslutning, ”hvis jeg slutter å røyke nå, da er det mindre sannsynlig å få kreft”. Viktig å ha troen på at spesifikke helsemessige situasjonen kan redusere trusselen, at spesifikke tiltak kan være effektive mot bestemte ting, og troen på konkrete tiltak kan være effektive mot bestemte trussel. For eksempel man tenker slik at hvis jeg slutter å røyke nå, vil jeg ikke utvikle lungekreft. Om helseatferden blir brukt avhenger av om fordelene overgår ulempene. Personen som ønsker å slutte å røyke må tenke at selv om det er vanskelig å slutte å røyke, er det verdt, for å unngå risiko for lungekreft.

Kritikk av helseoppfatningsmodellen[rediger | rediger kilde]

Modellen har mange viktige punkter, men den mangler også mye. Blant annet den rollen miljøet spiller vektlegges ikke. Et annet problem er at folk ofte er enfoldige og urealistisk optimistiske i forhold til egen situasjon. Sykdom, ulykker og død ”gjelder ikke meg”. Spesielt har ungdom ofte en illusjon om å være usårbare i forhold til flere former for helsefarlig atferd. En viktig punkt vi bør huske er at ønsket om god helse alltid vil være det sterkeste ønsker hos en person. Men for eksempel for en tenåring kan det å bli akseptert i venneflokken være mye viktigere enn det å ta hensyn til risiko for helseskader. På den annen side kan oppmerksomhet på risiko og sårbarhet gi angst og sette i gang forsvarsmekanismer, slik at vi motsetter oss forandring.

Innen tidlig forebyggende og helsefremmende arbeid, hadde man stor tro på opplysning og informasjon som kilde til atferdsendring. Ved for eksempel å spre ny kunnskap om smitteveien for tarmsykdommer, fikk man folk til å bli nøyere med håndvask. Man gikk ut fra at mennesker satte langsiktig helse i høysetet og ville endre sin atferd når de bare fikk vite ”hva” og ”hvordan”. Mange endret faktisk atferd etter veiledning, for eksempel kan man se på kampanjen mot røyking som begynte med å gi informasjon om hva røyking innebærer og hva konsekvensene for å røyke er. Slike kampanjer har en positiv effekt. Nå er ikke røyking like populær lenge slik som har vært i 20 år siden. Det man ikke tok høyde for, var de ulike prioriteringer folk gjør ut fra kultur og livssituasjon som gir oss ulike terskler for å handle. Alt i 1960-årene var det allment kjent at kunnskapsformidling langt fra var tilstrekkelig for å forebygge tidens folkesykdommer. Likevel har man lenge satset hovedsakelig på dette.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Tidsskrift for Den norske legeforening 2001, [1]. 09.09.2008