Den transteoretiske modellen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den transteoretiske modellen er en stadiemodell for endring av atferd.[1] Modellen analyserer stadiene og prosessene som mennesker gjennomgår når de ønsker å endre en atferd, og foreslår ulike mål for behandling og helseintervensjoner for hvert av de 5 stadiene. Modellen ble utviklet av psykologene James Prochaska og Carlo DiClemento på 1980-tallet, og ble opprinnelige utviklet for behandling av avhengighetsatferd, som røyking, alkoholmisbruk, rusmisbruk etc. Modellen brukes i dag også for å modifisere andre helseatferder som trening og mammografi.

Den transteoretiske modellens 5 stadier[rediger | rediger kilde]

  1. Prekontemplering/Føroverveielsesfasen:
    Personen har ingen intensjon om å endre problematferden i nærmeste fremtid, noen personer er ikke engang klar over at de har et problem. Noen ganger kan personer på dette stadiet søke hjelp, men det er som oftest kun hvis de blir presset av personer rundt seg.
  2. Kontemplering/Overveielsesfasen:
    På dette stadiet er personen klar over at han/hun har et problem, og vurderer å endre atferden. Det tas imidlertid ingen klare avgjørelser og foretas heller ingen planlegging på dette stadiet. Mange forblir på dette stadiet i flere år, for eksempel røykere som vet de bør slutte, men som ikke bestemmer seg for å gjøre noe med det. I denne fasen veier man det negative mot det positive, og forsøker å finne positive aspekter ved problematferden for å unngå å endre atferd.
  3. Forberedelse/Forbredelsesfasen:
    Personen har nå bestemt seg for å endre atferden, men har ennå ikke begynt. Noen personer utsetter det pga. tidligere mislykket erfaring. På dette stadiet fokuseres det på planleggingen – når, hvor og hvordan.
  4. Handling/Handlingsfasen:
    Her gjøres det en aktiv innsats for å endre atferden. Dette er den mest kritiske fasen da det kreves mye tid og energi å endre en atferd, i tillegg til å forandre livsstil og fjerne eksterne momenter fra miljøet rundt seg som assosieres med den negative atferden.
  5. Opprettholdelse/Vedlikeholdsfasen:
    Det siste stadiet fokuserer på å konsolidere endringen og unngå tilbakefall. Når en person har vært fri fra den avhengige atferden mer enn 6 måneder regner man med at personen er i opprettholdelsesstadiet.[2] Dette stadiet kan gjerne vare livet ut, spesielt ved avhengighet

Bruk av den transteoretiske modellen i praksis[rediger | rediger kilde]

Forskning viser at personer beveger seg frem og tilbake mellom de ulike stadiene når de prøver å endre helseatferden. Dette bør da også tas hensyn til ved utforming av helseintervensjoner. Mange må prøve gjentatte ganger før de når målet.[3] Den transteoretiske modellen kalles derfor gjerne ”spiralmodell” fordi stadiene ikke alltid følges lineært, men da heller i sykluser. Samtidig vil tilbakefall føre til at man rykker tilbake til tidligere stadier. Dette gjør dessuten at modellen virker mer realistisk, da det ikke er naturlig at atferdsendring foregår problemfritt.

Ulike helseintervensjoner må iverksettes på de ulike stadiene, slik at tiltakene tilpasses de enkelte individene og deres motivasjonsnivå. For eksempel vil terapi være mer effektivt på forberedelses- og handlingsstadiet, mens helsefremming, for eksempel gjennom massemedia, vil være mer hensiktsmessig på prekontemplerings- og kontempleringsstadiet.

Den transteoretiske modellen og røykeslutt[rediger | rediger kilde]

Den transteoretiske modellen er mye brukt til utforming av røykesluttprogrammer. Blant annet har det vært fokusert på å utforme helseintervensjoner som flytter mennesker fra prekontempleringsstadiet til kontempleringsstadiet når det gjelder holdninger til røyking, ved å fokusere på de negative helsekonsekvensene ved røyking og de negative holdningene folk har mot røyking. For å flytte folk fra kontempleringsfasen til handlingsfasen kreves det at røykeren utvikler et program for hvordan han/hun skal slutte, i tillegg til at personen må ha en klar oppfatning av hvilke vanskeligheter som forbindes med røykeslutt. Det tar typisk tre til fem sykluser gjennom handlingsstadiet før røykere klarer å slutte.[4]

Det finnes imidlertid ikke konsistent empirisk belegg for at røykesluttintervensjoner, dannet på bakgrunn av den transteoretiske modellen, er effektive.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Passer & Smith 2007
  2. ^ Wing 2000, i Taylor 2006
  3. ^ Everson et al., 1998, i Passer & Smith 2007
  4. ^ Prochaska 1994, i Passer & Smith 2007
  5. ^ Perz et al. 1996, i Taylor 2006

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]