Hafgufa
Hafgufa, havguva, havgumsen, havstramben eller lyngbakr er et et kjempestort sjøuhyre som er omtalt i norrøn litteratur, nærmere bestemt i en heiti i Den yngre Edda (Snorre-Edda), i Orvar-Odds saga og i Kongespeilet fra omkring 1250. Kongespeilet skildrer et havmonster eller en gigantisk fisk så stort som ei øy. Dyret blir sjelden sett, og teksten spekulerer på om det kanskje bare finnes ett eller to dyr i hele verden.
Ordet hafgufa er islandsk og betyr «havdamp».
Historikk og bakgrunn [rediger]
Det er ikke mange opptegnelser om en kjempefisk i nordiske farvann, og i folketradisjonen ser det ut til at den bare er kjent fra Atlanterhavskysten, først og fremst i Norge. Biskop Gunnerus i Trondheim mente for øvrig at den gamle hafgufa må være det samme som siden ble kalt sjøhorven eller, i Nordland, kraken. Dette havmonsteret blir grundig beskrevet av Erik Pontoppidan i ei bok om norsk natur fra 1752, der han særlig gjengir fortellinger fra norske fiskere.
Utenfor Island kan observasjoner av hafgufa forklares med undersjøiske vulkaner som kan skape havstrømmer, boblende vann og dannelse av nye småøyer. Mange av de andre observasjonene som har blitt gjort, kan ganske enkelt være luftspeiling eller lave, runde skyer. I nyere tid har noen tolket betydningen «havdamp» som et mulig tegn på gassbobler ved metanutslipp fra havbunnen. Ustabile metanhydrater («metanis») kan frigjøre gass ved for eksempel jordskjelv og undersjøiske jordskred. Både skip og mennesker vil sannynligvis synke i boblefylt havvann med lav tetthet. Slik gass kan også forårsake brann, og er blitt lansert som en forklaring på de mystiske fly- og båtforsvinningene i Bermuda-triangelet.
Se også [rediger]
- Havmann, mannlig havmonster
- Margyge, kvinnelig havmonster, norrøn havfrue
- Krake, seinere tiders kjempefisk eller havmonster
