Sjøuhyre

Tegning fra 1801 av malakologisten Pierre Denys de Montfort etter franske sjøfolks beskrivelser av en kjempeblekksprut utenfor kysten av Angola.

Sjøuhyre og havmonster brukes i mytologi, folketro og litteratur om ulike typer oppdiktede, farlige skapninger som lever i havet. Det finnes fortellinger fra store deler av verden om overnaturlige monstre og fabeldyr i sjøen. Sjøuhyrer beskrives ofte som enormt store. I norsk tradisjon er det blant annet forestillinger om sjøormer.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

I mytologi og folketro[rediger | rediger kilde]

Hafgufa, kjempestort sjøuhyre eller gigantisk hval («kjempefisk») omtalt i norrøn litteratur
Hydra («Uhyret fra Lerna»), kjempestort sjøuhyre med ni hoder i gresk mytologi
Iku-Turso, sjøuhyre i finsk mytologi, i form av en kolossal blekksprut eller hvalross
Kharybdis, sjøuhyre i gresk mytologi som skaper en livsfarlig malstrøm
Krake, stort sjøuhyre («trollhval») i nordisk tradisjon, i blant tolket som en enorm hval eller blekksprut
Leviatan, ondt sjøuhyre som i jødisk mytologi og diktning blir tuktet av Gud^[1]^[2]
Margyge, kvinnelig havuhyre i norrøn mytologi
Midgardsormen (Jørmungandr), et fryktelig sjøuhyre i nordisk mytologi som ligger på bunnen av verdenshavet i en ring omkring alle land
Ryujin, havgud som forbindes med tidevann og uvær i japansk mytologi
Sjøhest (havhest, hippokamp)
Sjøorm, kjempeslange eller orm som ifølge gamle sagn lever i innsjøer eller i havet
Skylla, sekshodet sjøuhyre i gresk mytologi
Tiamat, kvinnelig saltvannsmonster i mesopotamisk mytologi
Umibōzu, havånd som kantrer båter i japansk mytologi

I fortellinger, populærkultur og kryptozoologi[rediger | rediger kilde]

Sjøuhyrer blir også beskrevet i eventyr, fortellinger, populærkultur og kryptozoologi. Blant annet har den svenske biskopen Olaus Magnus flere fantasifulle skildringer av nordiske havmonstre i Carta Marina fra 1539, et illustrert kart over Norden og havområdene omkring, og De nordiske folkenes historie fra 1555. I nyere tid kan sjøuhyre omfatte alt fra den hvite hvalen i Herman Melvilles roman Moby Dick fra 1851 til gigantiske dragemonstre i fantasiuniverset rundt filmene om Godzilla fra 1954 og framover.

Detalj fra Olaus Magnus' «Carta Marina» fra 1539 der karttegneren framstiller en hval (balena på latin) som blir angrepet av spekkhoggere (orca) i de nordlige havdypene ved sagnøya Thule (Tile).
Tysk plansje av ulike sjøuhyrer (Meerwunder) fra omkring 1544, samlet fra Carta Marina, Olaus Magnus' illustrerte kart over Norden fra 1539.
Sjøorm rapportert av Hans Egede i 1734; det kan ha vært en kjempeblekksprut han så.
Illustrasjon: Fra Erik Pontoppidans «Norges Naturlige Historie», 1753
Eventyrtegneren Theodor Kittelsens «Sjøtrollet» fra 1887 viser en skapning som kan likne en draug, gjenferdet etter en druknet.