Giovanni Francesco Albani (1720–1803)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giovanni Francesco Albani

Giovanni Francesco Albani også kjent som Gian Francesco Albani (født 26. februar 1720 i Roma, død 15. september 1803) var kardinal i Den katolske kirke. Han kom fra en italiensk familie som nedstammet fra innvandrere fra Albania1400-tallet. Andre kardinaler i slekten var Gian Girolamo Albani (kreert 1570), Gianfrancesco Albani (kreert 1690 – ble pave Klemens XI i 1700), Annibale Albani (1711), Alessandro Albani (1721), og Giuseppe Albani (1801).

Han ble utnevnt til kardinaldiakon av S. Cesareo in Palatio i april 1747 av pave Benedikt XIV, 27 år gammel. I 1759 ble han kardinalprest av S. Clemente, og året etter ble han forfremmet til kardinalbiskop av Sabina e Poggio Mirteto. I 1773 fikk han bispesetet Porto e Santa Rufina, og da han i 1775 ble valgt til kardinalkollegiets dekanus, fikk han i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.

Han deltok ved konklavet 1758 som valgte pave Klemens XIII, konklavet 1769 som valgte pave Klemens XIV, konklavet 1774–1775 som valgte pave Pius VI, og konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.

Han er den lengstsittende dekanus i kollegiets historie, videre var han tilknyttet Den romerske kurie, og ble han prefekt for Kongregasjonen for seremoniene. Under sitt 56 år lange kardinaltid var han den fremste representant for den pro-østerrikske og anti-franske linje. Under den første franske invasjon, i 1798, tok han tilflukt i Napoli.


Forgjenger:
 Fabrizio Serbelloni 
Dekanus for kardinalkollegiet
Etterfølger:
 Henry Benedict Stuart