George-kretsen

George-kretsen (tysk George-Kreis) kalles gruppen omkring den tyske dikteren Stefan George. Den oppsto omkring dikteren og tidsskriftet Blätter für die Kunst fra 1892 av. George ble anerkjent som kretsens «mester» og beundret av tilhengerne i egenskap av karismatisk leder. Ved Georges død i 1933 ble kretsen oppløst, men de forhenværende medlemmene fortsatte å utbre myten om dikteren helt inn i etterkrigstiden.

Historie[rediger | rediger kilde]

Stefan George utga diktsamlinger fra 1890, til å begynne med inspirert av den franske symbolismen. I 1892 grunnla han og vennen Carl August Klein tidsskriftet Blätter für die Kunst, og rekrutterte medarbeidere blant beundrere av Georges diktning: Albert Verwey, Karl Wolfskehl og Richard Perls. Omkring århundreskiftet kom dessuten Alfred Schuler og Ludwig Klages fra kosmiker-kretsen i München med i Georges krets.

I 1899 ble George kjent med den unge Friedrich Gundolf, som underordnet seg Georges ledelse og samarbeidet med ham om en ny tysk oversettelse av William Shakespeare. Ved siden av Gundolf forsøkte George alltid å omringe seg med begavede, unge menn. Blant disse var Ernst Morwitz og Robert Boehringer. Det viktigste bekjentskapet var Maximilian Kronberger, som George møtte da denne var 13 år gammel, men som døde alt ved 16 års alder. George dyrket Kronberger som en overjordisk skapning og utga diktsamlingen Maximin til ære for ham i 1907. Også senere rekrutterte han unge menn til kretsen, blant andre historikeren Ernst Kantorowicz, som utga en biografi over keiser Fredrik II etter oppfordring av George.

Etter Georges død i desember 1933 forsøkte Percy Gothein å opprettholde kretsen i Tyskland, mens Wolfgang Frommel fortsatte Georges tradisjon i eksil i Amsterdam, i kretsen omkring tidsskriftet Castrum Peregrini.

En nordmann som var i kontakt med George-kretsen er Arvid Brodersen, som ikke møtte George personlig, men ble kjent med mange i kretsen.^[1]

Struktur[rediger | rediger kilde]

George-kretsen hadde ingen klar struktur, men utviklet seg spontant. Kretsen utviklet seg etter hvert til en elitær gruppe av unge litterater. Opplesning av tekster spilte en viktig rolle. George var kretsens sentrum og øverste smaksdommer. Møtene hadde karakter av rituale eller kultus, og bare spesielt utvalgte kunne delta. Ettersom kretsen vokste, ble fellesskapet oppdelt i mindre avdelinger, som hver for seg etterlignet den opprinnelige George-kretsen. De hadde til felles av de var mannsforbund; kvinner hadde ikke tilgang til den indre kretsen.

Karisma[rediger | rediger kilde]

Da Max Weber dannet karisma-begrepet, brukte han Stefan George og kretsen hans som et eksempel. Til de karismatiske egenskapene regnet Weber magiske ferdigheter, heltemot, åndsmakt og talemakt. En karismatisk leder er en leder som skaffer seg følgere på grunn av sine usedvanlige kvaliteter.

Det hemmelige Tyskland[rediger | rediger kilde]

George tenkte seg kretsen som et mystisk samfunn under navnet «Det hemmelige Tyskland» (Geheimes Deutschland). Dette skulle ligge skjult under overflaten av det virkelige Tyskland og utgjøre en slags underjordisk, hemmelig kraft. Begrepet skal ha utgjort en inspirasjon for Claus von Stauffenberg, som deltok i attentatet mot Adolf Hitler i 1944. Han og broren Berthold hadde blitt kjent med George-kretsen alt i 1923.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Arvid Brodersen: Fra et nomadeliv. Oslo: Gyldendal, 1982, s. 52.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Thomas Karlauf: Stefan George. Die Entdeckung des Charisma. Blessing, München 2007, ISBN 978-3-89667-151-6.
Ulrich Raulff: Kreis ohne Meister. Stefan Georges Nachleben. C. H. Beck, München 2009, ISBN 978-3-406-59225-6.

[1] Arvid Brodersen: Fra et nomadeliv. Oslo: Gyldendal, 1982, s. 52.

[1]