Friedrich Karl Akel
| Friedrich Karl Akel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. sep. 1871[1][2] Halliste kommune (Guvernementet Livland, Det russiske keiserdømmet) | ||
| Død | 3. juli 1941[1][2] (69 år) Tallinn | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, øyelege, diplomat, lege | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Medisinsk fakultet ved Det keiserlige universitet i Dorpat (–1897) | ||
| Parti | Det kristelige folkepartiet | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Estland Sovjetunionen | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
1. klasse av Den hvite stjernes orden
1. klasse av Ørnekorsets orden 1. klasse av Estlands Røde Kors' orden 2. klasse av Estlands Røde Kors' orden Den hvite ørns orden Den hvite stjernes orden Ørnekorsets orden Estlands Røde Kors' orden | ||
Friedrich Karl Akel, født 24. august 1871[3] i Kaubi, død 3. juli 1941 i Tallinn) var en estisk diplomat og politiker som var rikseldste (statsoverhode) i Estland fra 26. mars til 16. desember 1924.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Akel var født i Kaubi (nåværende Pornuse), Mulgi Parish. Han gikk på Alexander Gymnasium i Tartu og studerte ved det medisinske fakultet på Universitetet i Tartu fra 1892 til 1897. Etter fullført studium arbeidet han som assistent ved Tartu Universitetsklinikk før han ble ansatt som lege ved Reimers oftalmologiklinikk (øyeklinikk) i Riga i 1898. Året etter arbeidet han som lege ved Ujazdów militærsykehus i Warsawa. I 1901 studerte han videre i Berlin, Praha og Leipzig.
Etter et kort opphold tilbake på Reimers oftalmologiklinikk drev han som privatpraktiserende øyelege i Tallinn fra 1902 til 1912 med unntak av perioden 1904-1905 da han var militærlege under den russisk-japanske krig. I 1907 var han med å starte Privatklinikken for estiske leger, og i 1912 startet han sin egen øyeklinikk. Han var medlem i bystyret, og også ordfører, i Tallinn, og han var fredsdommer i fredsrådet i Tallinn-Haapsalu. Han hadde også flere verv i andre ulike sammenhenger (sport, teater, bankvesen, kirkesamfunn).
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Akel var statsoverhode med tittelen rikseldste fra mars til desember 1924. Den 1. desember 1924 prøvde det estiske kommunistpartiet å gjennomføre et statskupp, men det mislyktes. Akel kom uskadd fra kuppforsøket, men transportminister Karl Kark ble drept.[4][5]
Akel var utenriksminister i tre perioder, 1923-1924, 1926-1927 og 1936-1938, han var diplomatisk utsending til Sverige og Danmark i 1928-1934 og til Tyskland og Nederland i 1934-1936. I perioden 1927-1932 var han også Estlands representant i Den internasjonale olympiske komite.[6]
Fra 1926 til 1929 var han innvalgt i riksforsamlingen Riigikogu hvor han representerte det kristelige folkepartiet. Han ble i 1937 innvalgt i nasjonalforsamlingen Rahvuskogu og i 1938-1940 satt han i parlamentets øverste kammer Riiginõukogu.[7]
Arrestasjon og henrettelse[rediger | rediger kilde]
Etter den sovjetrussiske okkupasjonen av Baltikum i juni 1940 ble Akel arrestert og fengslet av den russiske etterretnings- og sikkerhetstjenesten NKVD i oktober 1940. Han ble henrettet ved skyting i Tallinn 3. juli 1941. Hans kone Adele Karoline Tenz ble deportert til Sovjetunionen i juni 1941 og døde der i 1944.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Estonian biographical database, oppført som Friedrich Akel, Estonian biographical database ID 46, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Eesti spordi biograafiline leksikon, ESBL athlete ID Friedrich+Karl_Akel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Friedrich Karl Akel» (PDF) (estisk). Government of Estonia.
- ^ Andres Küng (1971). Estland - en studie i imperialism. Aldus/Bonnier. s. 50-51.
- ^ Arpo, Martin (1. desember 2004). «Detsembrimäss 80 aastat tagasi». Postimees.
- ^ «Karl Friedrich Akel» (PDF). LA84 Foundation. Arkivert fra originalen (PDF) 18. mars 2012. Besøkt 7. april 2024.
- ^ «Friedrich (Karl) Akel». vpinfo@vpk.ee (Estlands presidentkontor). Archived from the original on 27. september 2007. Besøkt 7. april 2024.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Ülo Kaevats et al. 2000. Eesti Entsüklopeedia, volume 14. Tallinn: Eesti Entsüklopeediakirjastus, ISBN 978-9985-70-064-8