Fredrik III av Sachsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fredrik den Vise)
Gå til: navigasjon, søk
Fredrik III av Sachsen i en gravering, portrettert av Albrecht Dürer, 1524

Fredrik III av Sachsen var en kurfyrste av Sachsen i nåværende Tyskland, også kalt for Fredrik den vise (tysk Friedrich der Weise), født 17. januar 1463 i Torgau i Tyskland, død 5. mai 1525 i Lochau). Fredrik III huskes blant annet for at han holdt en beskyttende hånd over Martin Luther.

Da hans far kurfyrst Ernst døde i 1486, overtok Fredrik kurverdigheten for valgkretsen Obersachsen, og regjerte de øvrige ernestinske arvelandene sammen med sin bror Johann den Bestandige. Fredrik fikk sin første skolegang ved fyrsteskolen i Grimma og fikk allerede der en særlig forkjærlighet for augustinereremittenes orden. Det var et blomstrende augustinerkloster nettopp i Grimma.

Fredrik gikk hver dag i kirken og deltok i messen, og reiste som from katolikkpilegrimsferd til Palestina i 1493. Han var ivrig opptatt av å utøke sin relikviesamling, som mellom 1509 og 1520 økte fra 5 005 til 19 013 partikler.

I 1502 opprettet Fredrik universitetet i Wittenberg, og gikk i 1512 med på Johann von Staupitz' bønn om å dekke kostnadene knyttet til augustinereremitten Martin Luthers promosjon til doktor i teologi. Von Staupitz måtte til gjengjeld love at «Martinus» skulle overta på livstid ansvaret for undervisningen i «Biblia» (bibelteologi) ved det teologiske fakultetet i Wittenberg.

Et yngre portrett av Fredrik ved Albrecht Dürer, ca. 1500

Fredrik, som aldri noensinne vekslet ett ord med Luther, formidlet ikke desto mindre mellom ham og pave Leo X etter at avlatsstriden var brutt ut høsten 1517. Da paven den 23. august 1518 krevde at Fredrik skulle sende Luther til Roma for å svare for seg, fikk Fredrik ved personlig kontakt med kardinal Thomas Cajetan i fuggernes hus i Augsburg utvirket at Luther skulle svare for seg i Augsburg i stedet for å reise til Roma. Møtet mellom Cajetan og Luther fant sted i Augsburg i perioden 12. til 14. oktober 1518, i forbindelse med riksdagens møte i Augsburg. Deretter flyktet Luther fra Augsburg. Da Cajetan den 25. oktober bad kurfyrsten om å utlevere Luther til Roma, avslo Fredrik.

I januar 1519 overbragte den pavelige utsending Karl von Miltitz den pavelige gyldne rose til kurfyrst Fredrik, og forsøkte å få ham til å overlevere Luther. Rosen var i og for seg ikke ment som en bestikkelse med dette for øye, den var en pavelig æresbevisning som Fredrik selv i en tid hadde arbeidet for å få. Men von Miltitz, som ved samme anledning opphevet de kanoniske rettighetsinnskrenkelsene som lå over Fredriks to uekte døtre med Anna von Molsdorf, forsøkte likevel å innhente utleveringen av Luther som en gjenytelse.

Etter keiser Maximilian Is død i 1519 ble kurfyrst Fredrik riksvikar. Han var selv en sterk kandidat til å bli valgt til ny tysk-romersk keiser, men var selv med på å avstyre det og tilrettelegge for at man istedet valgte Karl V til ny keiser.

Hans innflytelse i den kurfyrstelige og keiserlige kurie var hovedgrunnen til at den nye keiser ved riksdagen i Worms i 1521 ikke umiddelbart fulgte opp pave Leo Xs bannlysning den 3. januar 1521 av Martin Luther, men innkalte Luther til Worms for at han der skulle bli avhørt av sakkyndige. Etter at Luther la ut på hjemreisen fra Worms, fingerte kurfyrsten et overfall i Thüringen, og fikk Luther "bortført" til en av sine borger der, Wartburg.

Fredrik den Vise var dermed med på å tilrettelegge for den lutherske reformasjon. Meningene er noe delte om Fredriks motiver for sin handlemåte. Den lutherske historikeren Theodor Kolde mener at Fredrik egentlig bare ønsket å hegne om sitt universitet i Wittenberg og om dets mest berømte professor. Men den lutherske historiker Paul Kalkoff hevder at Fredrik ble en overbevist tilhenger av den lutherske lære.

Den som formidlet kontakten mellom Luther og kurfyrsten, var Fredriks hoffkapellan Georg Spalatin. Det heter at Fredrik på dødsleiet lot Spalatin gi ham nattverden under begge skikkelser, og at dette innebar en åpen bekjennelse av og tilslutning til den nye trosretningen.