Tommaso de Vio Cajetan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kirkereformatoren Martin Luther måtte forklare sine synspunkter overfor pave Leo Xs legat i Tyskland, kardinalen Tommaso de Vio Cajetan, i 1518. Tresnitt fra 1557.

Tommaso de Vio Cajetan, også kjent som Tommaso de Vio Gaetani, Thomas Cajetanus og Thomas Cajetan (født Giacomo de Vio Cajetan) 20. februar 1469 i Gaeta, død 9. august 1534 i Roma var kardinal, ordensgeneral, filosof og ekseget. I 1518 fikk han ansvaret for å ta imot Martin Luthers forklaring i Augsburg.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Kardinal Cajetan var fra en adelig familie, og fikk derfor gode muligheter til å studere. Han trivdes med dette og var flittig. Da han var 16 år gammel trådte han mot sine foreldres vilje inn i dominikanerordenen. Han studerte deretter i Napoli, Bologna og Padova, og utmerket seg alle tre steder. 19. mars 1492 ble han baccaleureat i teologi. 26 år gammel ble han professor i metafysikk ved Universitetet i Padova. I sine videre studier fokuserte han særlig på humanisme og filosofisme, to dominerende tenkeretninger på den tiden.

Han markerte seg som en sterk opponent mot forskjellige avvikende syn innen Den katolske kirke, og rettet blant annet sitt mest kjente verk, De Ente et Essentiâ mot averoistiske tendenser. På dominikanernes generalkapittel i Ferrara i 1494 ble han valgt til å forsvare utvalgte teser foran forsamlingen, med blant annet Pico della Mirandola som motstander, og han imponerte så sterkt at han straks ble utnevnt til magister i teologi.

De neste to årene tilbrakte han blant annet med å utdype Thomas Aquinas' Summa Theologica, spesielt ved universitetene i Brescia og Padova. Ludovico Sforza, hertug av Milano, sørget for at han fikk en stilling som professor i teologi i Padova. Etter to år der sa han fra seg stillingen, og i 1500 kom han med hjelp fra kardinal Oliverio Carafa til Roma.

Ordensgeneral[rediger | rediger kilde]

I 1501 ble han utnevnt til prokuratorgeneral for dominikanerne, og han ble professor i filosofi og eksegese ved Universitetet Sapienza. Da ordenens general døde i 1507 ble han utnevnt til vikargeneral, og i 1508 ble han ordenens nye generalmester.

Han viet seg til videre studier, og til fremme av studier blant sine medbrødre. Han krevde blant annet at dominikanerne skulle vie minst fire timer hver dag til studier, i tillegg til alle andre plikter de hadde. I dette gikk han foran med et godt eksempel, og det ble sagt at han kunne sitere nesten hele Summa Theologica fra hukommelsen.

I 1511 ble det avholdt et uautorisert konsil i Pisa, og Cajetan reiste dit og skjelte regelrett ut kardinalene og biskopene som deltok for deres ulydighet mot Den hellige stol. Han overveldet deltagerne i så stor grad at det som så ut til å bli en skismatisk bevegelse – som var startet av Ludvig XII av Frankrike – straks falt sammen.

Cajetan var en av de første som anbefalte pave Julius II å innkalle til et økumenisk konsil, det Femte Laterankonsil. Han møtte der som representant for flere ordener for å forsvare deres interesser. Han var også med på å sikre at Ferdinand av Spania fikk hjelp fra dominikanerprester som startet organisert misjonsvirksomhet i Amerika.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

1. juli 1517 ble han kreert til kardinal av pave Leo X, og utnevnt til erkebiskop av Palermo. På grunn av motstand fra det sicilianske senatet kunne han ikke ta sitt erkebispedømme i besittelse, og han sa fra seg tittelen 8. februar 1518.

I 1518 ble han sendt som pavelig legat til Tyskland, hvor han blant annet overleverte tegnene på kardinalsverdighet til Albrecht av Brandenburg, og et sverd velsignet av paven til keiser Maximilian. Cajetan hadde fullmakter til å forhandle med kongen av Danmark og keiseren om en allianse mot tyrkerne.

Samme år ble det avgjort at Martin Luther ikke skulle avhøres i Roma, men at han i stedet skulle svare for seg i Augsburg foran Cajetan. De møttes første gang 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe, og flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg. Han klaget på kardinalen til paven, og snart etter, den 28. november 1518 til et allment konsil. Dermed var konflikten mellom Luther og Den hellige stol for alvor i gang. Fra protestantisk side har det hele tiden blitt framholdt at Cajetan under møtet viste sterk moderasjon, og forsøkte å finne fram til en minnelig løsning.

I 1523 ble han av pave Hadrian VI sendt til kong Ludvig av Ungarn for å styrke motstanden mot tyrkerne. Året etter ble han kalt tilbake til Roma av Klemens VII, som tok ham som en av sine nærmeste rådgivere.

Under plyndringen av Roma 1527 ble han i likhet med mange andre kirkelige ledere tatt til fange. Han betalte 5 000 gullmynter i løsepenger, en sum han måtte låne. Han var blitt utnevnt til biskop av Gaeta, og styrte sitt bispedømmes økonomi så godt at han klarte å betale tilbake den store summen.

Den 23. mars 1534 var han en av de 19 kardinaler som på et konsistorium innkalt av Klemens VII fastslo at ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon var gyldig.

Han døde 9. august 1534, og ble gravlagt under et beskjedent monument i kirken Santa Maria sopra Minerva, en av dominikanernes kirker i Roma. Blant hans samtidige var det stor enighet om at han ville etterfulgt Klemens VII dersom han hadde overlevd ham.