Familiær middelhavsfeber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Familiær middelhavsfeber
ICD-10-kode E85.0
ICD-9-kode 277.31
DiseasesDB 9836

Familiær middelhavsfeber (FMF) er en arvelig autosomal recessiv betennelsessykdom som manifesterer seg i periodiske betennelsesanfall ved ujevne mellomrom. Miljøfaktorer som ser ut til å spille en rolle er stress, utmattelse og infeksjoner.

FMF er vanligst i pasientgrupper med opphav rundt Middelhavet — derav navnet. FMF er særlig vanlig blant armenere (opp til én av syv har FMF), sefardiske jøder (én av seks blant jøder av maghrebisk opprinnelse), tyrkere, druzere og libanesere og en del arabiske grupper, men finnes også bl.a. blant askenasiske jøder.

Kliniske symptomer[rediger | rediger kilde]

Anfall[rediger | rediger kilde]

Colchinium autumnale inneholder stoffet kolkisin — et legemiddel for familiær middelhavsfeber.

Det finnes syv anfallstyper. 90 % av alle pasienter har det første anfallet før de er 20 år. Alle anfall utvikler seg over 2–4 timer og varer mellom seks timer og fire dager. De fleste anfallene inkluderer feber.

  1. Bukanfall — med generelle buksmerter som kan vise alle tegn på akutt blindtarmbetennelse. Disse anfallene, som en finner blant 95 % av alle pasientene, kan føre til unødvendig blindtarmoperasjon. Ufullstendige anfall med lokal ømhet og normale blodprøver er rapportert.
  2. Leddanfall — lokalisert til store ledd, særlig hofte- eller kneleddene. Vanligvis er disse anfallene lokalisert til ett ledd. 75 % av alle FMF-pasienter har leddanfall.
  3. Brystanfall med pleuritt (lungehinnebetennelse) eller perikarditt (hjertehinnebetennelse). Pleuritt opptrer i 40 % av pasientene, men perikarditt er sjelden.
  4. Punganfall på grunn av betennelse i tunica vaginalis — denne tilstanden, som en kan finne blant rundt 5 % av pasientene, kan feildiagnostiseres som akutt skrotum.
  5. Myalgi (opptrer sjelden alene).
  6. Erysipelas (rosen)-aktige utslett på føttene, uvanlig alene.
  7. Feber uten andre symptomer. (25%)

Komplikasjoner[rediger | rediger kilde]

AA-amyloidose med nyresvikt er en relativt vanlig komplikasjon og kan utvikle seg uten åpne kriser. AA (amyloidprotein) blir produsert i svært store mengder under anfallene og i mindre mengder mellom dem og hoper seg opp særlig i nyrene, men også i hjertet, milten, fordøyelseskanalen og skjoldbruskkjertelen.

Det ser også ut til å være økt risiko for utvikling av visse vasculitt-relaterte sykdommer (f.eks. Henoch-Schoenlein purpura), spondylartropati, langvarig gikt i spesifikke ledd og langvarig myalgi (muskelsmerter).

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Diagnosen blir stort sett stilt på grunnlag av anfallshistorie — særlig hos pasienter fra de folkegruppene som har særlig stor risiko for FMF. En akuttfaserespons er til stede under anfallene, med økt C-reaktivt protein-nivå, høyt nivå av hvite blodceller og andre tegn på betennelse. Blant pasienter med lang sykdomshistorie er det viktig å overvåke nyrefunksjonen for å vurdere risikoen for kronisk nyresvikt.

Sykdomsmekanisme[rediger | rediger kilde]

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Så å si alle tilfeller henger sammen med en mutasjon i MEFV-genet, som koder for proteinet pyrin eller marenostenin. Dette ble oppdaget i 1997 av to uavhengige forskergrupper. Ulike mutasjoner av dette genet fører til FMF — noen av disse fører til en alvorligere form av FMF enn andre. De relevante mutasjonene finner sted i ekson 2, 3, 5 og 10.

Funksjonen til pyrin er ennå ikke fullgodt beskrevet, men det ser ut til å undertrykke aktiveringen av caspase 1, enzymet som stimulerer produksjonen av interleukin 1β, et cytokin som er sentralt i betennelsesprosesser. Vi vet ikke sikkert akkurat hva som utløser anfallene eller hvorfor overproduksjon av IL-1 skulle føre til spesifikke symptomer i spesifikke organer (som f.eks. ledd eller bukhule).

Genetikk[rediger | rediger kilde]

MEFV-genet finnes på det 16. kromosomet (16p13). Sykdommen er normalt autosomalt recessivt arvelig. Om to asymptomatiske bærere får barn sammen, så er det dermed 25 % sannsynlighet for at dette barnet vil få FMF. Om den ene av foreldrene har FMF og den andre er asymptomatisk bærer er det 50 % fare for at barnet får FMF, og om to FMF-pasienter får barn sammen, vil barnet definitivt få FMF. Det er også verdt å merke seg at det finnes tilfeller som tyder på at det også finnes en autosomal dominant utgave av FMF.[1]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Anfallene går over av seg selv og kan lindres med smertestillende medikamenter og ikke-steroide antiinflammatoriske medikamenter (som f.eks. diclofenac).

Siden 1970-årene har kolkisin, et legemiddel utvunnet av Colchicum autumnale og ellers brukt i behandling av urinsyregikt, vist seg å redusere anfallsfrekvensen blant FMF-pasienter. Nøyaktig hvordan kolkisin undertrykker anfallene er ikke fastslått ennå. Selv om dette medikamentet ikke er uten bivirkninger (inkludert buksmerter og muskelsmerter), kan det føre til en markant bedring av livskvaliteten for mange pasienter. En typisk dosering er 1–2 mg kolkisin per dag. Utviklingen av amyloidose blir noe hemmet av kolkisinbehandling.

Det blir også forsket på interferon som et mulig terapeutisk virkemiddel.

Historie[rediger | rediger kilde]

En allergispesialist fra New York, dr. Sheppard Siegal, var den første som beskrev peritonitt-anfallene i 1945. Han kalte dette «benign paroxysmal peritonitis», ettersom sykdomsbanen i hovedsak var godartet. Dr. Hobart Reimann, som arbeidet på the American University in Beirut, gav en mer fullstendig fremstilling av det han kalte «periodic disease».

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • [ «Familiær middelhavsfeber»] på Nynorsk Wikipedia
  • Livneh, A. & Langevitz, P.: «Diagnostic and treatment concerns in familial Mediterranean fever». Baillieres Best Pract Res Clin Rheumatol 2000;14(3):477-98. PMID 10985982.
  • Reiman, Hobart A.: «Periodic disease. Probable syndrome including periodic fever, benign paroxysmal peritonitis, cyclic neutropenia and intermittent arthralgia.» JAMA 1948;136:239-44.
  • Siegal, S.: «Benign paroxysmal peritonitis.» Ann Intern Med 1945;23:1-21.
  • The International FMF Consortium: «Ancient missense mutations in a new member of the RoRet gene family are likely to cause familial Mediterranean fever.» Cell 1997;90:797-807. PMID 9288758.
  • The French FMF Consortium: «A candidate gene for familial Mediterranean fever.» Nat Genet 1997;17:25-31. PMID 9288094.
  • Booth, D.R. ... [et.al.]: «The genetic basis of autosomal dominant familial Mediterranean fever,» i Q J Med 2000; 93: s. 217–221. ISSN 1460-2725 [2]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]