Eyvind de Lange
| Eyvind de Lange | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. juli 1870[1] Bergen[1] | ||
| Død | 19. aug. 1922[2] (52 år) Stavanger[2] | ||
| Beskjeftigelse | Arkeolog | ||
Eyvind de Lange (1870–1922) var en norsk arkeolog og bestyrer ved Stavanger museum 1917–1922.
Slekt[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av overlærer Gustav de Lange og Magdalene Fredrikke Finne. I 1899 ble han gift med Catharina (Kate) Julie Deinboll, datter av rektor Peter Vogelius Bredal Deinboll og Edvardine Severine Dessen.
Liv[rediger | rediger kilde]
Eyvind de Lange vokste opp i Bergen og var elev ved Bergen katedralskole. Etter middelskoleeksamen gikk han til sjøs, men ved tilbakekomsten tok han lærereksamen ved Stord lærerskole i 1890 og examen artium i 1893. Ved universitetet i Kristiania studerte han historie og gammelnorsk, og oppholdt seg dessuten et semester ved Københavns Universitet. Mens han fortsatt var student, begynte han som lærer ved folkeskolen i Bergen og fortsatte ved siden av de historiske studiene med spesialisering i arkeologi under konservator Gabriel Gustafson ved Bergens museum.
Fra 1905 drev de Lange egne arkeologiske undersøkelser på oppdrag fra Bergens museum, som en slags fast, ulønnet assistent ved museets utgravninger. Skoleverket i Bergen viste seg imøtekommende ved å gi ham permisjon til å foreta utgravningsreiser utenom feriene.[3] I 1915 fikk han i oppdrag av Stavanger museum å undersøke helleristningene i Stavanger amt. I 1917 ble han utnevnt til bestyrer ved Stavanger museum og konservator ved den arkeologiske avdelingen der. Han beholdt denne stillingen til sin død i 1922.
de Lange var formann i Rogaland historielag og medlem av styret i Bergens avdeling av Foreningen til fortidsmindesmerkers bevaring 1912–1917. Han interesserte seg for korsang og var formann i Frimurernes sangforening i Bergen i mange år.
Verk[rediger | rediger kilde]
Eyvind de Lange utga en del arkeologiske avhandlinger i Bergens museums årbok og i tidsskriftet Oldtiden. For Bergen museum utførte han flere store utgravninger i Sogn 1906–1910, blant andre gravhaugene på gårdene Nygard og Ugulen i Hafslo.[4] Han undersøkte også Gjersvikfunnet og Bondehaugen i Mundheim. Etter hvert spesialiserte han seg om studiet av Norges bronsealder, og etterlot seg ved sin død et manuskript til en samlet fremstilling av denne tidsperioden i Norge.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bergens museum 1925. Museet. 1925. s. 347.
- ^ Hovland, Kari Shetelig (1995). Haakon Shetelig. Alma mater. s. 119. ISBN 8241901666.
- ^ Bergens museum 1925. Museet. 1925.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Studenterne fra 1893. 1918.