Erik Stensiö

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erik Helge Osvald Stensiö (opprinnelig Erik Andersson, født 2. oktober 1891 i Stensjö by, Döderhult sogn ved Oskarshamn, død 11. januar 1984 i Danderyd) var en svensk paleontolog og professor ved Naturhistoriska riksmuseet.

Etter studenteksamen i Linköping i 1910 studerte Stensiö ved Uppsala universitet. I tillegg til geologi og geografi studerte han morfologi og komparativ anatomi hos Nils von Hofsten og Axel Wirén. Han ble fil. kand. i 1912.

Sommeren 1912 ledet Stensiö en ekspedisjon til Spitsbergen, hvor han samlet inn fossile fisker og uramfibier fra trias. Ytterligere fem Spitsbergsekspedisjoner fant sted i 1913 og 1915-1918. I årene 1912-1915 gjennomførte Stensiö medisinstudier ved Karolinska Institutet men avbrøt dem for å utforske triasfiskene han hadde samlet inn. Dette resulterte i en doktoravhandling i 1921,[1] som ble epokegjørende innen paleontologien ved at triasfiskene ble preparert og studert med en detaljrikhet som ikkevar sett tidligere. Han ble i 1923 utnevnt til professor og forstander for Paleozoologiska avdelningen ved Naturhistoriska riksmuseet. Bortsett fra en tid som professor i Uppsala i 1933-1935 ble Stensiö værende i denne stillingen til han ble pensjonist i 1959.

Stensiös videre forskning var inrettet mot fisker fra devon. Han benyttet blant annet slipesnittsmetoden, som ble oppfunnet av William Johnson Sollas, og som består i at godt bevarte fossiler, først og fremst skallen, slipes ned med tetta intervaller og hver slipeoverflate fotograferes og avtegnes nøyaktig. Fossilet blir på den måten ødelagt, men ut fra serien av slipesnitt kan en tredimensionell modell av voks eller polystyren bygges i passende forstørrelse, noe som gir informasjon om hver minste detalj i anatomien. På denne måten utforsket Stensiö kraniet til en rekke dårlig kjente fossile fiskegrupper, som panserhaier,[2] panserrundmunner[3] og kvastfinnefisker[4].

Stensiö lanserte også den såkalte lepidomorialteorien, som hevder at tenner og haienes placoidskjell har et felles opphav (lepidomorium)[5] Hans anatomiske og taksonomiske studier av panserhaier og panserrundmunner ble sammenfattet i tre omfattende franske håndboksartikler[6][7][8].

Stensiös vitenskapelige arbeider er skrevet i en autoritativ stil, rikt illustrert og iblant monumentale i formen[9]. Han var medlem av Kungliga Vetenskapsakademien fra og med 1927. Gjennom Erik Stensiös fond bevarer og forvalter Kungliga Vitterhetsakademien Stensjö by som et kulturhistorisk minnesmerke. Fem utdødde fiskeslekter er oppkalt etter Stensiö: Erikaspis Dupret, Goujet & Mark-Kurik 2007, Erikodus Nielsen 1932, Stensioella Broili 1933, Stensionotus Lehman 1952 och Stensiopelta Denison 1951. Også Stensiö Bjerg og Stensiö Plateau på Østgrønland, samt Stensiöfjellet og StensiöbreenSvalbard er oppkalt etter han.[10]

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

E. Jarvik. (1992). Erik Stensiö. Minnesteckning vid Kungl. Vetenskapsakademiens högtidssammankomst den 2 april 1991. Levnadsteckningar över Kungl. Vetenskapsakademiens ledamöter, nr 190. ISSN 0347-9021.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stensiö, E. (1921). Triassic fishes from Spitzbergen. Part I. Wien: Holzhausen.
  2. ^ Stensiö, E. A. (1925). On the head of the macropetalichthyids, with certain remarks on the head of the other arthrodires. Chicago Field Museum of Natural History Publ. 232, Geol. ser. 4(4), 87-197.
  3. ^ Stensiö, E. (1927). The Downtonian and Devonian vertebrates of Spitsbergen. Part I, Family Cephalaspidae. Skrifter om Svalbard og Nordishavet, 12, 1-391.
  4. ^ Stensiö, E. (1937). On the Devonian coelacanthids of Germany with special reference to the dermal skeleton. Kungliga Svenska Vetenskapsakademiens Handlingar, (3)16(4), 1-56.
  5. ^ Stensiö, E. (1962). Origine et nature des écailles placoides et des dents. Colloques Internationaux du Centre National de la Recherche Scientifique, 104, 75-85.
  6. ^ Stensiö, E. (1958). Les cyclostomes fossiles ou ostracodermes. I: Traité de Zoologie (red. P.-P. Grassé), 13(1), 173-452. Paris: Masson.
  7. ^ Stensiö, E. (1964). Les cyclostomes fossiles ou ostracodermes. I: Traité de Paléontologie (red. J. Piveteau), 4(1), 96-382. Paris: Masson.
  8. ^ Stensiö, E. (1969). Elasmobranchiomorphi; Placodermata; Arthrodires. I: Traité de Paléontologie (red. J. Piveteau), 4(2), 71-692. Paris: Masson.
  9. ^ Stensiö, E. (1963). Anatomical studies on the arthrodiran head. Part I. Kungliga Svenska Vetenskapsakademiens Handlingar, 9(2), 1-419.
  10. ^ Patterson, C. (1990). Erik Helge Osvald Stensiö. Biographical Memoirs of Fellows of the Royal Society, 35, s. 362-380.