Diplomatisk rang
Diplomatisk rang er et system for å ordne personell som tjenestegjør i de ulike lands utenrikstjenester etter status. Rangordningen har tidvis vært et stridstema i diplomatiets historie, men ble gradvis formalisert og er siden 1961 regulert av Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem.
Spørsmålet om rangering av ulike lands sendemenn var lenge en kilde til strid. Bare stormaktenes diplomater hos hverandre hadde rang av ambassadør. Til andre makter sendte stormaktene lavererangerende sendemenn som ministre.
Wienerkongressen kom i 1815 i Reglement sur le Rang entre les agents Diplomatique fram til en diplomatisk rangorden, der diplomater ble inndelt i tre klasser: Første klasse omfattet ambassadører, legater og nuntier, andre klasse sendemenn med tittel av minister eller annet og i tredje klasse diplomater med rang av chargé d'affaires. Diplomater av første og andre klasse skulle akkrediteres hos vertslandets statsoverhode, mens diplomatene i tredje klasse ble akkreditert hos utenriksministeren. I 1818 ble det ved Kongressen i Aachen innført en fjerde klasse, innpasset mellom Wienerkongressens andre og tredje klasse, der ministerresidenter ble plassert.[1]
Innen hver klasse ble den enkelte diplomats protokollære plassering bestemt av ansiennitet regnet fra akkrediteringstidspunktet. Dette ga de mindre maktenes diplomater større spillerom.[2] Imidlertid forble statusen til pavens utsendinger upåvirket av den nye protokollære rangordning.
Siden 1961 bestemmes diplomaters rangklasse av Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem. Konvensjonen fastsetter i artikkel 14 tre rangklasser for stasjonssjefer:[3]
- 1. Ambassadører, nuntier og andre med likeverdig rang akkreditert hos et statsoverhode.
- 2. Sendemenn, ministre og internuntier akkreditert hos et statsoverhode.
- 3. Diplomater med rang av chargé d'affaires akkreditert hos utenriksministeren.
I Samveldet av nasjoner utsendes høykommissærer til andre samveldeland. Disse hører hjemme i første rangklasse.
Statene avtaler seg imellom hvilken klasse stasjonssjefene skal ha. Wien-konvensjonen bestemmer at diplomatenes rangrekkefølge bestemmes av ansiennitet regnet fra det tidspunkt en diplomat presenterte sine akkreditiver til vertslandets statsoverhode. Unntaksregelen for Den hellige stols diplomater når det gjelder rangrekkefølge anerkjennes av Wien-konvensjonen, slik at disse i katolske land rangerer først uavhengig av tjenestetid.
I Norges utenrikstjeneste rangeres diplomater slik: ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, første ambassadesekretær, andre ambassadesekretær, tredje ambassadesekretær, attaché.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ G. R. Berridge og Alan James: A dictionary of diplomacy, 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2003, s. 72.
- ^ Jeremy Black: A History of Diplomacy, London: Reaktion Books, 2010, s. 153.
- ^ Vienna Convention on Diplomatic Relations Arkivert 10. september 2012 hos Wayback Machine., United Nations Treaty Collection.
- ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005, Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 543.