Einar Andreassen
| Einar Andreassen | |||
|---|---|---|---|
 Einar Andreassen, trolig portrettert rett etter krigen. | |||
| Født | 6. mars 1918[1] | ||
| Død | 10. juli 1990[2] (72 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, redaktør | ||
| Parti | Norges Kommunistiske Parti Arbeiderpartiet | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Einar Andreassen (født 6. mars 1918, død 10. juli 1990) var en norsk motstandsmann, under krigen sentral i arbeidet med illegale aviser. Etter krigen ble han leder av NKPs ungdomsorganisasjon Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, før han senere gikk over til Arbeiderpartiet blant annet som formann i Stavanger Arbeiderparti og representant i Stavanger bystyre.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Han hadde gått i mekanikerlære og tatt teknisk skole, og før krigen arbeidet han ved sykkelfabrikken på Sandnes.[3] Der var han sekretær i fagforeningen. Sammen med to andre ungdommer ved fabrikken, Per Ellingsen og Leif Ånestad, tok han i 1940 initiativet til å starte en av landets første illegale aviser, Stritt folk.[4] Avisnavnet var et pek til NS´ egen avis «Fritt Folk».[4] Gjennom fagforeningen hadde ungdommene tilgang til skrivemaskin og en liten, flat duplikator. Det første nummeret ble laget i fabrikkens gamle spisesal i et opplag på 500 eksemplarer.
Andreassen hadde i mange år hadde vært aktivt medlem i AUF, og rekrutteringen av medarbeidere kom i hovedsak fra arbeiderungdommens organisasjoner, AUF og avholdslaget Frisinn. Blant de første som var med i arbeidet var også hans forlovede, Ada Olsen. Andreassen både skrev og tegnet, og Stritt folk var velredigert. Andreassens hjem i Nedstrandsgaten 45 var et sentrum for arbeidet.
Sommeren 1942 rullet tyskerne opp mye av det illegale avisapparatet rundt Stavanger. Andreassen selv kom med båten tilbake fra en Oslo-tur, med kofferten full av illegalt materiale. Han ble møtt på brygga av Gabriel Nising og advart. Han klarte å lage et siste nummer av Stritt folk før han sammen med Nising flyktet til Sverige.
Blant norske motstandsfolk der fikk han opplæring i sabotasje, og vendte senere tilbake til Sandnes og Stavanger for å organisere en aktiv sabotasjegruppe. Han hadde nå sluttet seg til kommunistene. Han ble medlem i NKP og i partiets ungdomsorganisasjon, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.[5]
Senere liv[rediger | rediger kilde]
Andreassen ble valgt til leder i NKU på landsmøtet i 1947.[6] I årene 1948 til 1950 satt han som redaktør for NKUs avis Avant-Garden. Senere i livet brøt Andreassen fullstendig med NKP. Han gikk over til Arbeiderpartiet, der han blant annet var formann i Stavanger Arbeiderparti og representant i Stavanger bystyre. Han arbeidet også en periode som journalist ved Ap-avisen 1ste Mai.[3][7]
I etterkrigsårene arbeidet Andreassen som yrkesveileder, konsulent ved fylkesarbeidskontoret, journalist og kontorleder i AOF. I 1968 ble han ansatt som forretningsfører i Stavanger Samvirkelag Økonom, en stilling han hadde resten av sin aktive yrkeskarriere. Han var også i seks år styremedlem i Norges Kooperative Landsforening.[3][7]
Andreassen var formann i Stavanger Boligbyggelag i åtte år, med i næringsrådet for Rogaland, og også nestformann i Rogaland Teaters styre.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Slekt og Datas Gravminnebase, www.disnorge.no, besøkt 25. august 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stavanger Aftenblad, side(r) 15, type referanse dødsannonse, utgitt 13. juli 1990[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Einar Andreassen er død». Stavanger Aftenblad, 13. juli 1990.
- ^ a b Hans Luihn: Den frie hemmelige pressen..., s.135
- ^ Birger Bakken, Åge Fjeld, Arne Jørgensen og Reidar T. Larsen (1998). Død over de tyske okkupanter. De norske kommunistenes motstandskamp 1940 - 1945. Informasjonsforlaget. ISBN 82-994859-0-8., s.117, s.183
- ^ Unge Viljer nr 3-4 1947, side 2
- ^ a b «Illegale aviser». Rogalands Avis, 28. januar 2019.