Stritt folk

Stritt folk var en av de illegale avisene som ble utgitt under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Avisa ble mesteparten av levetida laget i Stavanger.

Oppstart

Første nummeret av Stritt folk kom ut 1. oktober 1940, som en av de første illegale avisene i landet og som den første illegale avis i Rogaland. Bak avisa sto tre ungdommer som jobbet på sykkelfabrikken på Sandnes, Einar Andreassen, Per Ellingsen og Leif Aanestad. Andreassen var sekretær i fagforeningen og hadde tilgang til skrivemaskin og en liten, flat duplikator. Det første nummeret ble laget i fabrikkens gamle spisesal i et opplag på 500 eksemplarer.

Avisnavnet var et pek til NS´ egen avis «Fritt Folk». Einar Andreassen hadde i mange år hadde vært aktivt medlem i AUF, og rekrutteringen av medarbeidere kom i hovedsak fra arbeiderungdommens organisasjoner, AUF og avholdslaget Frisinn. Blant de første som var med i arbeidet var også Einars forlovede, Ada Olsen, samt Johs. Melkevik jr og Bibbi og Marthon Horve. I starten var hensikten å motvirke politisk forvirring blant arbeidere og arbeiderungdom, men avisa fikk etter kort tid en brei leserkrets.

Etter at det første nummeret var laget ble private hytter utenfor Stavanger brukt til avisproduksjonen, på Lauvås, Lutsi og i Strand. Kort tid seinere flyttet imidlertid produksjonen til Stavanger.

Avisproduksjon

Einar Andreassen både skrev og tegnet, og Stritt folk var velredigert. Andreassens hjem i Nedstrandsgaten 45 var et sentrum for arbeidet. Flere nummer ble trykket i forretningen til Tore Jacob Øglænd i Lagårdsveien 2. Etter hvert ble hjemmet til Peder-Jarl Hansen i Hjemelandsgaten 1 fast trykkested.

Både sidetall og opplag for avisa økte raskt. Det hendte at sidetallet kom opp i hele 30 sider, dvs 15 sammenheftede ark. Kort tid etter oppstarten var opplaget steget til 2000, og det endte til slutt på 3000 eksemplar. Avisa kom noenlunde regelmessig en gang i måneden, av og til med to nummer i måneden.

Halvor Sivertsen fungerte som «økonomisjef», men det første året var de økonomiske problemene mange. Papirinnkjøp og andre utgifter ble dekket av de medvirkende. Noe støtte kom også fra AUF og et fåtall privatpersoner. Ifølge Einar Andreassen gjorde konstant pengemangel at en ofte måtte ta store sjanser i arbeidet.

Blant medvirkende til avisproduksjon og distribusjon i Stavanger var også Andreas Fjelde, Peder-Jarl, Johan og Helge Hansen, Harald Haaland, Henry Kristoffersen, Ragnvald Mauritzen, Gabriel Nising, Hans Samuelsen, Sigurd Tang Wa og Gustav Aadnesen,. I Sandnes deltok Johan Folkvord, Gunnar Hetland, Ragnar Oftedahl og Kåre Olsen.

Senere i 1941 fikk avisgruppa tilgang til en roterende duplikator.

Samarbeid med avisa Frihet

Da okkupantene inndro radioapparatene høsten 1941 ble det startet en ny avis, Frihet. Her var journalisten Kristian Storsteen redaktør. De to avisene var redaksjonelt uavhengige, men ble distribuert gjennom samme organisasjon. Også teknisk utstyr ble delt, selv om avisene ofte ble trykket på ulike steder. Mange medarbeidere deltok i arbeid med begge aviser.

Marthon Horve gjorde en stor innsats som leder av distribusjonsapparatet for de to avisene. Bjarne Kristiansen og Fritz Olsen sørget for utsending via jernbanen sørover. Svend Sæbø var en av de ansvarshavende for fordeling i nordfylket.

Inndraging av radioapparater førte til mangel på mottakere for å lytte på nyheter fra London. Gjennom et innbrudd i skolehuset på Ganddal, der inndratte apparat var lagret, greide en imidlertid å skaffe seg en rekke radioapparat. Innbruddet ble gjennomført av Stritt folk-kontakter i Sandnes: Johan Folkvord, Kåre Olsen, Karsten Egeland, Kristian Lund og Torger Svindland. Et titals apparat ble fraktet til Stavanger og fordelt mellom nyhetsreferenter i Frihet og Stritt folk.

Opprulling og arrestasjoner

Sommeren 1942 kom Gestapo på sporet av virksomheten. Utover våren arresterte en folk som hadde vært med i distribusjonen av alle de fire store illegale avisene Stritt folk, Frihet, Jøssing og Patrioten. Opprullingen startet i juli sør i Egersundsområdet, og flyttet seg videre nordover langs jernbanen til Stavanger. Tyske eksperter hadde studert trykksverte og papir for å identifisere opphavsmennene, men bruken av standardprodukter ga ingen spor. Nå kom imidlertid en større opprulling der bare i Stavanger 70-80 involverte personer i avisene ble arrestert. En stor del av det tekniske utstyret ble beslaglagt. Sentral i opprullingen på tysk side var SS-Hauptscharführer Arnold Hölscher.

Ada Olsen var blant de arresterte. Hun bløffet seg fri, ble tatt igjen, og måtte gjennom mange, lange, resultatløse avhør. Gestapisten som sto for avhørene karakteriserte henne til slutt som «Norges største løgnhals». Hun signerte ti forskjellige forklaringer, som alle sluttet med: «Nå er jeg klar over at det ikke nytter å lyve»! Hun ble satt på Grini, ble sendt til Ullevål sykehus for en imaginær «blindtarmoperasjon», utskrevet ved «en feiltagelse» og kom seg over til Sverige.

Einar Andreassen selv kom med båten tilbake fra en Oslo-tur, med kofferten full av illegalt materiale. Han ble møtt på brygga av Gabriel Nising og advart. Han klarte å lage et siste nummer av Stritt folk før han sammen med Nising flyktet til Sverige. Blant norske motstandsfolk der fikk han opplæring i sabotasje, og vendte senere tilbake til Sandnes og Stavanger for å organisere en aktiv sabotasjegruppe. Han hadde nå sluttet seg til kommunistene. Han ble medlem i NKP og ble etter krigen leder for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.

Arrestasjonsbølgen krevde flere menneskeliv. Olaf Victor ble arrestert i slutten av juni 1942 for distribusjon av illegale aviser og for økonomisk støtte til arbeidet. Han begikk selvmord natt til 1. juli, sannsynligvis for ikke å gi opplysninger til tyskerne. Gunnar Hetland fra Sandnes var involvert både i avisarbeid og i annet illegalt arbeid, og ble arrestert på Sand i 1942. Under båt-transport til Stavanger 26. oktober 1942 hoppet han over bord med håndjern på og druknet.

Hovedmennene bak Stritt folk ble sendt til Tyskland, til NN-leiren Natzweiler og til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Andre medvirkende ble dømt til fengsel i Grini fangeleir. Den følgende listen inneholder personer som ble arrestert blant annet på grunn av tilknytning til avisa:

• Lars Andersen. Sendt til Sachsenhausen.
• Osvald Andreassen. Arrestert 30. juli 1942. Sendt til Sachsenhausen.
• Sverre Andreassen. Arrestert 19. august 1942. Satt på Grini til 14.juli 1944.
• Magnus H Brække. Arrestert Arrestert 5. august 1942. Sendt til Natzweiler.
• Edvard M Edvardsen. Arrestert 3. august 1942. Satt på Grini til 13.mars 1945.
• Gustav Gitlesen. Satt på Grini til freden i 1945.
• Johan B Hansen. Arrestert 23. juli 1942. Sendt til Natzweiler.
• Marthon Horve. Arrestert 26. august 1942. Anklaget for illegal avisvirksomhet og deltakelse i Milorg. Sendt til Natzweiler, der han døde 9. januar 1944.
• Karsten Kristiansen. Arrestert 18. august 1942. Sendt til Sachsenhausen.
• Gabriel Nising. Sendt til Sachsenhausen.
• Einar Norheim. Sendt til Sachsenhausen.
• Ada Olsen. Satt på Grini til 21. juni 1943.
• Halvor K Sivertsen. Arrestert 28. juli 1945. Satt på Grini till 20.desember 1943.
• Olaf Svanes. Satt på Grini til 30. mars 1943.
• Svend Sæbø. Arrestert 19. august 1942. Sendt til Sachsenhausen.
• Tollef Sæbø. Arrestert 10. oktober 1942. Sendt til Sachsenhausen.
• Jostein Tjelte. Sendt til Sachsenhausen.
• Sophus Tofte. Sendt til Sachsenhausen.
• Oscar Tønnesen. Sendt til Sachsenhausen.
• Tore Jacob Øglænd. Arrestert 25. juli 1942. Sendt til Natzweiler.
• Sigurd Tang Wa. Sendt til Natzweiler.
• Johan Folkvord. Arrestert 22. okt 1942. Satt på Grini til 8. mai 1945

Litteratur

• Per Asbjørn Holst (1995). Død om så det gjelder. Trygve Holst 1907 - 1945. Falt for sitt land. Stavanger: Forlag Per A. Holst. ISBN 82-993520-1-0. 
• Hans Luihn (1960). De illegale avisene. Universitetsforlaget. 
• Hans Luihn (1999). Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-1945, en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket. ISBN 82-7965-010-5. 
• Knut Stahl (1962). Motstandskampen 1940 - 1945. Stavanger: Stavanger kommune i samarbeid med Stabenfeldt forlag.