Arveavgift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arveavgift er en skatt som i utgangspunktet ilegges all arv og alle gaver. Det er ikke ordinær inntektsskatt på arv og gaver, og arveavgiften kan ses på som en erstatning for dette.

Arveavgiften kan også begrunnes med fordelingshensyn. En som mottar arv, blir tilført verdier og vil dermed få større formue. Det er de med høyest inntekt og høyest formue som mottar mest arv og gaver, og som betaler mest arveavgift. Arveavgiften bidrar til jevnere formuesfordeling i samfunnet.

En beslektet begrunnelse for arveavgiften ligger i skatteevneprinsippet. Dette innebærer at skattebelastningen skal fordeles ut fra den evne skattyterne har til å bære sin del av skattebyrden. En som mottar større verdier gjennom arv, vil ha evne til å betale arveavgift. Mye arv er svært likvid, og arvet, fast eiendom kan det som regel reises kontante midler på ved salg, belåning eller utleie.

Ulike skatter påvirker folks beslutninger om å jobbe, spare, investere, mv. Innkreving av skatt for å skaffe rom for fellesgoder medfører derfor også kostnader for samfunnet. Det er derfor generelt bedre med lave satser på flere og brede skattegrunnlag enn høye satser på færre og smale skattegrunnlag. Arveavgiften kan derfor begrense de samlede kostnadene ved skattlegging fordi alternative skatter kan ha mer uheldige virkninger for økonomiens virkemåte enn arveavgiften.

Arveavgift i Norge[rediger | rediger kilde]

Gjeldende regelverk[rediger | rediger kilde]

I Norge vedtas arveavgiften, på samme måte som de øvrige skattene, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 a. Dette skjer gjennom det årlige stortingsvedtaket om avgift til statskassen på arv og gaver. I vedtaket fastsettes satsene og innslagspunktene for arveavgiften. De nærmere reglene for arveavgiften er gitt i arveavgiftsloven av 19. juli 1964.

Arveavgiftsgrunnlaget er verdien av de mottatte formuesgoder, med fradrag for visse utgifter, overtatt gjeld og andre forpliktelser. Arv og gaver inntil 470 000 kroner er fritatt for arveavgift. Av arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn – herunder stebarn som arvelateren/giveren har oppfostret – og foreldre, er avgiften 6 % av arv/gave mellom 470 000 kroner og 800 000 kroner og 10 % på det overskytende. De samme innslagspunktene gjelder for andre arvinger/gavemottakere, men avgiftssatsene er henholdsvis 8 % og 15 %.

I arv som den avgiftspliktige får etter sin forsørger gjøres et fradrag for hvert år som mangler på at han har fylt 21 år. Det årlige fradragsbeløp fastsettes av Stortinget. Arv og gave til ektefeller og samboere er ikke avgiftspliktig. Arv og gave til institusjoner med almennyttig formål er unntatt fra avgiftsplikt. Gaver innenfor et årlig fribeløp tilsvarende halvparten av folketrygdens grunnbeløp (folketrygdens grunnbeløp 2013: 85 245 kroner) ved inngangen til kalenderåret er, med unntak for unoterte verdipapirer og fast eiendom, avgiftsfrie. Også periodiske ytelser til oppfostring eller utdannelse er avgiftsfrie. Ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter er det en rentefri avdragsordning over 12 år for avgiftsbetalingen.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Arveavgift ble innført i Danmark-Norge ved forordning av 12. september 1792. Forordningen fastsatte 4 % avgift på arv til andre enn ektefelle, livsarvinger og foreldre. Også arvelaters søsken var i visse tilfelle fritatt. Bo på under 100 riksdaler (320 kroner) var fritatt for avgift.

Forordningen av 1792 ble opphevet ved lov om avgift av arv av 20. mai 1899 som igjen ble avløst av lov av 8. april 1905, som gjaldt fram til den nåværende arveavgiftsloven trådte i kraft den 1. januar 1965. Før loven av 1899 var en overveiende del av reglene ulovfestet praksis uten hjemmel i forordningen av 1792. Det ble derfor gitt nye og mer tidsmessige bestemmelser. Loven av 1905 var i stor grad en videreføring av 1899-loven.

På 1800-tallet var gaver ikke omfattet av avgiftsplikten, og arv til livsarvinger falt stort sett utenfor. Avgiftssatsene var lave. På begynnelsen av 1900-tallet ble livsarvingene trukket inn under avgiftsplikten, og arveforskudd ble gjort avgiftspliktig; noe senere ble også gaver som ikke hadde karakter av arveforskudd, avgiftspliktig. I mellomkrigstiden ble avgiftssatsene økt betydelig, og det ble en til dels betydelig forskjell mellom grupper av arvinger. I perioden fra 1940 til gjeldende lov trådte i kraft i 1965, var avgiftssatsene på sitt høyeste. Høyeste avgiftssats for barn var 35 %, for barnebarn 45 %, for testamentsarvinger 50 % og for slektsarv til fjerne slektninger 60 %. Satsene ble i det vesentlige videreført under den nye loven, men ved de senere endringer ble avgiftssatsene etter hvert lavere og forskjellen mellom gruppene redusert. I dag er det bare to grupper arvinger, og forskjellen i satsstruktur mellom gruppene er ikke stor.

Arveavgiften utgjorde i 2011 1,605 milliarder kroner i inntekter til staten.[1]

Historiske arveavgiftssatser[2]
Inntektsår Arvegrunnlag barn, foreldre andre arvinger
1999 - 2002 0 - 200 000 kr 0 % 0 %
200 000 - 500 000 kr 8 % 10 %
500 000 - kr 20 % 30 %
2003 - 2008 0 - 250 000 kr 0 % 0%
250 000 - 555 000 kr 8 % 10 %
555 000 - kr 20 % 30 %
2009 - 2013 0 - 470 000 kr 0 % 0 %
470 000 - 800 000 kr 6 % 8 %
800 000 - kr 10 % 15 %

Fra 1. januar 2014 påløper det ikke lenger arveavgift for gaver som er gitt etter den datoen, samt for arv etter personer som døde i 2014 eller senere. Det beregnes fremdeles arveavgift for arv fra personer som døde i 2013 eller tidligere, selv om arven ikke utbetales i 2014 eller senere.

Skatt på arv og gaver i andre land[rediger | rediger kilde]

Danmark[rediger | rediger kilde]

Boafgiften er kjennetegnet ved at skatten beregnes samlet for hele arven som avdøde etterlater seg, og skatten betales av boet før arven fordeles mellom arvingene. Boafgiften beregnes som en proporsjonal skatt på 15 % av den samlede arvebeholdningen over et bunnfradrag. Arv til andre enn de nærmest beslektede arvingene pålegges en tilleggsskatt på 25 % av den arv de mottar. Arv til ektefeller, allmennyttig institusjon eller staten er fritatt for boafgift. Gaveafgiften beregnes som en proporsjonal skatt på 15 % av gaven over et bunnfradrag for nære slektninger og 36,25 % av gaven over et bunnfradrag for fjerne slektninger. For alle andre skal det betales alminnelig inntektsskatt av gaver.[3]

Sverige[rediger | rediger kilde]

Arve- og gaveskatten i Sverige ble avviklet ved utgangen av 2004.[4]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia er ikke arveavgiften en skatt som betales av den enkelte mottaker, basert på fribeløp osv. Arveavgiften er der en boavgift som pålegges alle dødsbo over en viss størrelse. Dermed er det ikke i Storbritannia mulig å spekulere i arveavgift ved å gi arvefrafall til barn og barnebarn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arveavgift, SSB 2013-09-09
  2. ^ Satser fra Skatteetaten
  3. ^ Skatteministeriet: Boafgift og gaveafgift – faktaside
  4. ^ Prop. 2004/05:25 Slopad arvsskatt och gåvoskatt

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Rettskilder[rediger | rediger kilde]