Eichmann i Jerusalem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eichmann i Jerusalem
orig. Eichmann in Jerusalem
Forfatter(e)Hannah Arendt
SpråkEngelsk
SjangerEssay
Utgitt1963
ForlagViking Press

Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet er en bok av den politiske filosofen Hannah Arendt. Den ble opprinnelig utgitt i 1963. Boka er en sammenfatning av artikler skrevet av Arendt for avisa The New Yorker (trykket i februar-mars 1963) fra rettssaken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961. Boka introduserte begrepet ondskapens banalitet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hannah Arendt ville straks reise til Jerusalem da saken kom for retten. I tillegg til den publiserte reportasjen skrev hun til Karl Jaspers og ektemannen Heinrich Blücher om saken.[1] Arendt var da professor ved Princeton og en fremstående intellektuell. Hun hadde allerede studert totalitære regimer i mange år og utgitte verket The Origins of Totalitarianism[2] Hun rapporterte fra rettssaken for The New Yorker og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs.[3] Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver. Arendt mente at de mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke.[4]

For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.[3] Arendt mente at de tre dommerne i saken var svært dyktige.[5]

Arendts observasjoner og vurderinger[rediger | rediger kilde]

Arendt uttrykte sterk misnøye med aktor Gideon Hausner og mente hans utspørring av holocaustoverlevende var ondskapsfulle og tåpelige. Hun inntok snart motsatt standpunkt av Hausner: Mens Hausner beskrev Eichmann som ideologidrevet ondskap, var Arendt overrasket over Eichmanns egosentriske hang til å fremheve seg selv og blåse opp sin egen betydning. Arendt var overrasket over hvor uviktig ideologi og jødehat var hos Eichmann. Arendt beskriver Eichmann som en feig kontoriset som må dekke seg bak ordrer ovenfra og som var skuffet over å ha ikke nådde høyere grad enn oberstløytnant i SS. Eichmanns forsvarer Servatius beskrev Arendt som grotesk, prøyssisk figur fremstilt av George Grosz. Hun var kritiske til David Ben-Gurions regissering av saken og mente saken ble brukt som ledd i Israels statsbygging. Arendt mente samtidig at Israel gjennomførte en rettssak som oppfylte en god standard for rettssikkerhet.[6] Arendt kritiserte retten for ikke å ta opp spørsmålet om de østeuropeiske jøderådenes samarbeid med nazistene.[7] Arendt var generelt kritisk til de europeiske jødenes passivitet og til at jøderådene i gettoene samarbeidet med nazistene.[8]

Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som han omfavnet og fulgte.[9] Arendt henviste til saken mot Soghomon Tehlirjan (1921) og sammenligner med Israels håndtering av Adolf Eichmann.[10].

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden.[11] Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat.[12] Arendt avviste Eichmanns forsøk på å fremstille seg selv som en beskjeden og lydig kontorist og et tannhjul i maskineriet.[13]

Reaksjoner i samtiden[rediger | rediger kilde]

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden.[11] Arendt ble skarpt kritisert av jødiske organisasjoner i USA som mente hun var anti-jødisk og sympatisk innstilt til Eichmann i sin reportasje. Peter Novick, amerikansk professor i historie, skrev at kritikken bommet helt fordi Arendts forakt for Eichmann er åpenbar. Novick antok at de svært negative reaksjonene skyldtes at Arendt bagatelliserte arrestasjonen og rettssaken, dessuten at hennes fremstilling ikke stemte med Eichmann som symbol på den evige antisemittisme. Arendts fremstilling kolliderte med forestillingen om at bare ondskapsfull og sadistisk antisemittisme kunne få folk til å gå inn i nazipartiet eller SS.[14]:134-136

Arendts observasjoner ble støttet av konklusjon fra Milgram-forsøkene.[15] Stanley Milgram bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.[16] Stanford Prison Experiment leder av Philip Zimbardo fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese.[11][17] Revurderinger av Stanford Prison Experiment og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring.[18][19] Oppfatning av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet i et byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann støttet villig regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.[20][13]

Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann.[21] Arendt mente at Israel var i sin fulle til å stille Eichmann for retten og at han fortjente dødsstraff. Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat.[12]

Ifølge Bernt Hagtvet skyldes en god del av striden Arendts egen skriftlige stil fordi hun skrev tett, ofte polemisk og ironisk. Derfor er ifølge Hagtvet tekstene underforståtte, indirekte og ofte sarkastiske, og særlig i USA var det vanskelig for henne å vinne frem med sine intrikate og oppsiktsvekkende betraktninger. Arendt omtalte saken som Ben-Gurions skueprosess (show trial).[22] Hagtvet skriver at Arendt slett ikke mente at handlingene eller sinnelaget var banalt: Det var forholdet mellom ondskapen og Eichmanns overfladiskhet og karrierjag som var banal.[23] Arendts perspektiv innebærer at gjerningspersonen ikke bør patologiseres, demoniseres eller gjøres umenneskelig. Arendt skrev senere at selv om gjerningene var forferdelige og grusomme var ikke gjerningspersonen selv grusom eller demonisk.[24]

Arendt ble kritisert for å være anti-israelsk, anti-sionistisk, jødisk selvhater og en kantiansk moralist uten medfølelse. Hun ble kritisert for at reportasjen skapte inntrykk av at de europeiske jødene var feig kollaboratører som hjalp nazistene i gjennomføring av folkemordet. Foreningen for tyske jøder advarte sine medlemmer mot Arendts bok om rettssaken. Den amerikanske Anti-Defamation League mot antisemittisme advarte mot Arendts injurierende fremstilling. Michael Musmanno var svært kritisk i sin anmeldelse av boken for New York Times. Randolph L. Braham ga ut The Eichmann Case. A Source Book etter debatten om Arendts reportasje.[25]

Arendt diskuterte Rudolf Kastner og Kastner-saken som skjedde noen få år før rettssaken mot Eichmann. Dommer Halevi i Eichmann dømte også i Kastner-saken. Arendts drøfting er særlig grundig i kapittelet "Wannsee-konferansen eller Pontius Pilatus" (kapittel 7). Dommer Halevis konklusjon om å selge sin sjel til djevelen er sitert. Striden i ettertid om Arendts bok var særlig relatert til kapittel 7.[26]

Robinsons motbok[rediger | rediger kilde]

Se også: Jacob Robinson

Jacob Robinson, som hadde medvirket i aktoratet, skrev etter rettssaken boken And the Crooked Shall be made Straight. The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative. (1965). Robinsons bok var stort sett et angrep på Arendts bok Eichmann i Jerusalem. Boken kritiserte punkt for punkt (til dels linje for linje) Arendt blant annet hennes juridiske drøftinger. Han mente at Arendt trakk feil slutninger og at boken var preget av mange faktafeil. Robinsons bok er på over 400 sider hvorav 100 sider med noter og boken siterer opplysninger fra bøker og dokumenter på 18 språk. Han kritiserte ikke Arendts overordnete teori om totalierainisme som sådan. Robinson ønsket vise at Arendt tok feil når hun beskrev Eichmann som et maktesløst produkt av et totalitært system som kunne korrumpere enhver gjennomsnittlig person. Robinson mente i stedet at Eichmann var energisk og kreativ i sitt arbeid, en sentral aktør i gjennomføring av holocaust, en mesterlig manipulator, intelligent og ensporet i sin anstrengelse med å fjerne alle jødene fra Europa (Arendt mente Eichmann var en meget dyktig administrator og forhandler).[27][28][29][30][31] Anmelderen i New York Times kalte boken «irriterende».[32] Historieprofessor Walter Laqueur skrev en svært positiv omtale i New York Review of Books (1965) der han beskriver Robinsons raseri over Arendts bok og at Robinson var en profesjonell som irriterte seg over amatøren Arendt som gjorde de mest elementære feil.[33] Arendt svarte på den positive omtalen av Robinsons bok med den syrlige «The Formidable Dr. Robinson» (1966) i samme tidsskrift.[34][35]

Vurderinger i ettertid[rediger | rediger kilde]

Bernt Hagtvet skrev i innledningen til den norske 2000-utgaven at det er mulig at Eichmanns opptreden i retten var skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Hagtvet stiller spørsmål om fremstillingen i retten ga et dekkende bilde av mannens virke og om han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen stiller spørsmålet hvorfor Arendt tok Eichmann på ordet: Hvorfor antok hun at Eichmanns svikt lå i hans manglende tenkeevne og ikke i hans mulige mangler på det emosjonelle området.[36] Hagtvet sammenligner Arends betraktninger med Christopher Brownings studie av politibataljon 101 der helt vanlige politifolk utførte jobben med masseskytinger lydig og pliktoppfyllende, uten spesielt hat eller antisemittisme. Daniel Goldhagen mente at Arendt representerte en sosiologiserende og filosofisk naiv unnskyldningsmentalitet.[37]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick konkluderte med at Eichmann ikke var banal og tankeløs, og Lozowick mente at Arendt ikke hadde godt faktagrunnlag. Selv om ondskapen er rutinisert er ikke nødvendigvis det ondes banalitet til stede, ifølge Lozowick. Lozowick konkluderte med at Eichmann var en rotfestet og ivrig antisemitt. Han peker på flere fakta som støtte for sin konklusjon: Alle i Amt IVB (Eichmanns avdeling) snakket om drap og likvideringer og alle visste hva som foregikk; sekretærene søkte seg bort eller fikk psykiske problemer da de forsto hva de var med på; alle SS-menn var overbeviste og nidkjære antisemitter som gikk mye lenger enn det plikten krevde; medarbeiderne i Amt IVB hadde en forhistorie som viste at de var pådrivere og ikke passive personer som ble styrt av omstendighetene. Lozowick påpeker at medarbeiderne i Eichmanns avdeling forsøkte å brenne dokumentene eller på andre måter slette spor etter sin medvirkning til noe de forsto var en forbrytelse.[38][2][39]

The Guardians kommentator skriver at Arends uavhengige og selvstendige vurdering er det mest imponerende ved boken: Arendt analyserer som en kjølig og distansert filosof uten spesielle politisk interesse. Arendt poengterte at Eichmann var en ideologisk overbevist antisemitt og at han var en løgner og bedrager. Eichmann handlet av fri vilje og kunne trekke seg ut når som helst.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hagtvet 2000, s. lx.
  2. ^ a b Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. Bloomsbury/A&C Black.
  3. ^ a b Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021. 
  4. ^ Aavitsland, Vilde Lid (14. oktober 2020). «Hannah Arendt». Store norske leksikon. Besøkt 26. mai 2021. 
  5. ^ Hagtvet 2000, s. lx-lxiii.
  6. ^ Hagtvet 2000, s. lx-lxii.
  7. ^ Hagtvet 2000, s. xlix.
  8. ^ a b Evans, Richard J. (17. oktober 2014). «Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. april 2020. «In the conversations he had with Sassen and others, Eichmann was completely unrepentant about the extermination of the Jews, which he saw as historically necessary, a policy he was proud to have carried out in the interests of Germany. The cynicism, inhumanity, lack of pity and moral self‑deception of the conversations are breathtaking. This is a very disturbing book, and every now and then, as you read it, you have to pause in disbelief. Ten years and more after the war's end, Eichmann's lack of realism, typical for a political exile, even persuaded him that he could make a comeback, or that nazism could be rehabilitated, and he planned to launch a public defence of what he saw as its achievements.» 
  9. ^ Roth, Bennett (1. april 2015). «Banal No More: An Essay on the Film Hannah Arendt, with Special Reference to Eichmann and the Nazi Killing Groups». The Psychoanalytic Review. 2. 102: 265–289. ISSN 0033-2836. doi:10.1521/prev.2015.102.2.265. Besøkt 1. april 2021. 
  10. ^ Dean, Carolyn J. (2019). The Moral Witness: Trials and Testimony after Genocide. Cornell University Press. ISBN 978-1-5017-3506-6. doi:10.7591/j.ctv36zp03.5. 
  11. ^ a b c HASLAM, S. ALEXANDER; REICHER, STEPHEN D. (2005). «THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY». Scientific American Mind. 3. 16: 44–51. ISSN 1555-2284. Besøkt 6. april 2021. 
  12. ^ a b Hagtvet 2000, s. lvii, lxviii-lxix.
  13. ^ a b Berkowitz, Roger (2014). Stangneth, Bettina, red. «Did Eichmann Think?». The Good Society. 2. 23: 193–205. ISSN 1089-0017. doi:10.5325/goodsociety.23.2.0193. Besøkt 8. april 2021. «Arendt clearly rejects Eichmann’s portrayal of himself while on trial in Jerusalem as a mere cog in the Nazi machinery or as a humble bureaucrat simply following orders. The common misperception that Arendt thought Eichmann was either merely a bureaucrat following orders or simply a cog mindlessly carrying out his duties emerges largely from a conflation of Arendt’s conclusions with those of Stanley Milgram.» 
  14. ^ Novick, Peter (2000). The holocaust in American life. Houghton Mifflin Harcourt.
  15. ^ McCully, Robert S. (1. juni 1980). «A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach». Journal of Personality Assessment. 3. 44: 311–318. ISSN 0022-3891. PMID 16366942. doi:10.1207/s15327752jpa4403_16. Besøkt 3. april 2021. 
  16. ^ Hollander, Paul (1. februar 2016). «Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments». Society. 1 (engelsk). 53: 56–66. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-015-9973-4. Besøkt 6. april 2021. «after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.» 
  17. ^ Haslam, S. Alexander; Reicher, Stephen D. (20. november 2012). «Contesting the “Nature” Of Conformity: What Milgram and Zimbardo's Studies Really Show». PLOS Biology. 11 (engelsk). 10: e1001426. ISSN 1545-7885. PMC 3502509 Åpent tilgjengelig. PMID 23185132. doi:10.1371/journal.pbio.1001426. Besøkt 6. april 2021. 
  18. ^ Brogaard, Berit (31. mars 2019). «Origin of Evil». Psychology Today (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  19. ^ Carnahan, Thomas; McFarland, Sam (1. mai 2007). «Revisiting the Stanford Prison Experiment: Could Participant Self-Selection Have Led to the Cruelty?». Personality and Social Psychology Bulletin. 5 (engelsk). 33: 603–614. ISSN 0146-1672. doi:10.1177/0146167206292689. Besøkt 2. april 2021. 
  20. ^ Eley, G. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Shofar: An Interdisciplinary Journal of Jewish Studies, 33(4), 197-199.
  21. ^ Peralta, Alberto A. (1. januar 1999). «The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration». Rorschachiana. 1. 23: 76–89. ISSN 1192-5604. doi:10.1027/1192-5604.23.1.76. Besøkt 3. april 2021. 
  22. ^ Hagtvet 2000, s. xlvi.
  23. ^ Hagtvet 2000, s. lvii.
  24. ^ Hagtvet 2000, s. lxxi.
  25. ^ Hagtvet 2000, s. lxiv-lxvi.
  26. ^ Hiruta, Kei (2021). Hannah Arendt and Isaiah Berlin: Freedom, Politics and Humanity. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-22612-5. 
  27. ^ Harap, Louis (1966). «Review of And the Crooked Shall Be Made Straight: The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe and Hannah Arendt's Narrative». Science & Society. 3. 30: 368–371. ISSN 0036-8237. Besøkt 7. november 2021. «He limits himself to showing that Eichmann was not, as portrayed by Arendt, "a powerless product of a totalitarian system which could corrupt any 'average person' with an 'innate repugnance toward crime', " as he says.» 
  28. ^ Marrus, Michael R. (30. november 2011). A Jewish Lobby at Nuremberg: Jacob Robinson and the Institute of Jewish Affairs, 1945–46/Eine jüdische Interessenvertretung in Nürnberg: Jacob Robinson und das Institut für jüdische Angelegenheiten, 1945–46 (fransk). De Gruyter Saur. ISBN 978-3-11-094484-6. doi:10.1515/9783110944846.63. 
  29. ^ Léon Poliakov (1. januar 1967). «And the Crooked Shall Be Made Straight, by Jacob Robinson; Justice in Jerusalem, by Gideon Hausner». Commentary Magazine (engelsk). Besøkt 12. september 2021. 
  30. ^ Green, L. C. (1966). «Review of And the Crooked Shall be Made Straight: A New Look at the Eichmann Trial; Justice in Jerusalem». Malaya Law Review. 2. 8: 365–367. ISSN 0542-335X. Besøkt 11. oktober 2021. 
  31. ^ Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021. 
  32. ^ Bermant, Chaim (19. desember 1965). «Author And Critic; AND THE CROOKED SHALL BE MADE STRAIGHT: The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative. By Jacob Robinson. 406 pp. New York: The Macmillan Company. $6.95.». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 7. november 2021. 
  33. ^ Laqueur, Walter (11. november 1965). «Footnotes to the Holocaust». New York Review of Books (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 12. oktober 2021. «The author of the present book clearly thinks that Miss Arendt did not have that essential minimum of factual knowledge. Dr. Robinson’s own credentials are formidable; an eminent authority on international law, he brings great erudition, a knowledge of many languages, and an unrivalled mastery of the sources to this full-scale attempt to refute Miss Arendt.» 
  34. ^ Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  35. ^ Arendt, Hannah (20. januar 1966). «"The Formidable Dr. Robinson": A Reply». New York Review of Books (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 12. oktober 2021. «Reviewing Robinson’s “full-scale attempt to refute” my report of the Eichmann trial, Mr. Laqueur was so overwhelmed by his author’s “eminent authority” that he thought it superfluous to acquaint himself with the subject under attack. He accepts Mr. Robinson’s basic distortion, contained in the subtitle of his book, “The Jewish Catastrophe and Hannah Arendt’s Narrative,” which implies that I recounted part of “Jewish contemporary history,” while in fact I have criticized the prosecution for taking the Eichmann Trial as a pretext for doing just that» 
  36. ^ Hagtvet 2000.
  37. ^ Hagtvet 2000, s. LXXIII.
  38. ^ Hagtvet 2000, s. lxvi.
  39. ^ : Danny L. Balfour (2003) Book Review: Yaacov Lozowick. Hitler's Bureaucrats: The Nazi Security Police and the Banality of Evil. Administrative Theory & Praxis, 25:1, 143-148, DOI: 10.1080/10841806.2003.11029398

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eichmann_i_Jerusalem&oldid=24367961»