Ondskapens banalitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ondskapens banalitet er et uttrykk skapt av den amerikansk-tyske filosofen Hannah Arendt. Uttrykket oppstod i forbindelse med den tyske nazisten, og tidligere SS-offiseren, Adolf Eichmanns rettssak i Jerusalem i 1961 for brudd på menneskerettighetene og folkemord under andre verdenskrig. Arendt var til stede i rettssaken som journalist for tidsskriftet The New Yorker, og det var i disse artiklene uttrykket ble kjent.[1]

Arendt så at det var ikke noe ondt ved Eichmann, han var ikke det monsteret hun hadde forventet. Han hadde ingenting spesielt mot jødene, han bare fulgte ordre. Det var det som var problemet med Eichmann, ondskapen hans bunner kun i det at han ikke tenkte over hva han gjorde. Det er dette som er ondskapens banalitet. Ondskapen er overfladisk, banal, og tilsynelatende onde mennesker handler ofte på en måte de selv oppfatter som normal.

Når ondskapen settes i rutine og grusomme handlinger godtas uten å tenke over det, kommer ondskapens banalitet til syne. Det handler bare om å normalisere det utenkelige.


StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Hannah Arendt, Adolf Eichmann, and how Evil Isn't Banal" online forelesning av Dr. Yaacov Lozowick, tidligere direktør ved Yad Vashem arkivene