Stanford Prison Experiment
Stanford Prison Experiment var et sosialpsykologisk eksperiment utført av Philip Zimbardo, Craig Haney og Curtis Banks i 1971 på universitetet i Stanford, California, USA. Eksperimentet var utformet som et rollespill med fanger og fangevoktere, og skulle ta for seg mellommenneskelig dynamikk i et fengselsmiljø. Spesielt var målet med eksperimentet å undersøke i hvilken grad disposisjonelle eller situasjonelle faktorer spiller inn på menneskers atferd i grupper. Selv om eksperimentet var tenkt å vare i to uker, ble det avsluttet allerede etter 6 dager, fordi forholdet mellom fanger og fangevoktere ble vurdert å bli en fare for liv og helse.[1] Det har vært regnet som et av de mest sentrale sosialpsykologiske eksperimentene i psykologiens historie og er hyppig omtalt i psykologilærebøker[2] Senere har det kommet fram at flere av forsøkspersonene oppfattet eksperimentet mer som et skuespill.[3][4]
Gjennomføringen av eksperimentet[rediger | rediger kilde]
Det deltok 24 mannlige collegestudenter i eksperimentet. Disse var blitt valgt på grunnlag av en personlighetsundersøkelse som kartla dem som de 24 mest mentalt stabile individene av den opprinnelige gruppen på 72 som ønsket å delta. På denne måten sikret man at deltakerne var normale, fungerende, mennesker. Disse ble ved tilfeldig utvelgelse satt til å spille rollene som enten fange eller fangevokter. Eksperimentlederne ga fangevokterne instrukser om å «holde orden på fangene» og presiserte at fysisk vold ikke var tillatt, men utover dette ble det ikke gitt nøyaktige instrukser til deltakerne. Fangene satt innesperret 24 timer i døgnet, mens fangevokterne jobbet daglige 8-timers skift. For å gjøre det enklere å gå inn i de ulike rollene fikk gruppene utdelt uniformer. Fangevokterne fikk militærliknende uniform og solbriller, mens fangene ble tildelt ukomfortable antrekk som var ment å være ydmykende. Philip Zimbardo, en av eksperimentlederne, spilte også rollen som fengselsbestyrer i forsøket.
Fengselet var ment å likne et vanlig amerikansk fengsel, hvor fangene hadde jobber som skulle gjøres, og fangevokterne hadde som oppgave å holde orden. Det var blant annet oppstilling og loggføring. Situasjonen ble observert med videokamera og mikrofoner. I tillegg måtte deltakerne svare på spørreskjemaer og intervjuer før, under og etter eksperimentet.
Eksperimentet måtte avbrytes etter 6 dager da en kvinnelig medforsker insisterte til Zimbardo at det var uetisk å fortsette. Da hadde allerede fangevokterne psykisk plaget fangene over flere dager og tvunget dem til å gjennomføre nedverdigende aktiviteter. Flere av fangene hadde opplevd mentale sammenbrudd og ytret ønske om å trekke seg fra eksperimentet.
Resultater av eksperimentet og funn[rediger | rediger kilde]
Forskerne hadde ingen spesifikk hypotese når eksperimentet startet, men hadde en antagelse om at den gruppen man ble plassert i ville ha innvirkning på atferden til deltakerne.
Utfallet av eksperimentet var at deltakerne svært raskt tilpasset seg sine roller. Fangene kom inn i en tilstand av lært hjelpeløshet, kalt «the pathological prisoner syndrom» av Zimbardo selv. De ble svært passive, deprimerte og akspeterte i stor grad fangevokternes brutale regime. De opplevde et tap av sin opprinnelige identitet og gikk mer og mer inn i rollen som fange. Fangevokterne ble på sin side mer aggressive og nedverdigende mot fangene ettersom studiet utviklet seg. Dette kan illustreres med følgende utdrag hentet fra dagboken til en av fangevokterne:
Dag 1: «Ettersom jeg er passifist og et ikke-voldelig menneske, kan jeg ikke forestille meg en gang jeg kan mishandle andre levende skapninger.»
Dag 3: «Dette var min første sjanse til å trene på den typen manipulerende makt som jeg virkelig liker.»
Dag 5: «Jeg trakasserte Sarge, som hardnakket fortsetter å overreagere på mine kommandoer. Jeg har utpekt ham til å bli spesielt sjikanert både fordi han ber om det og fordi jeg rett og slett ikke liker ham.»[5]
Antagelsen til forskerne var at denne utviklingen fant sted siden fangevokterne mistet identitesfølelsen og identifiserte seg mer med gruppen sin. De gikk inn i en anonym tilværelse med diffusjon av ansvar som gjorde det lettere å opptre med lite medmenneskelighet mot fangene. Dette skjedde til tross for at ingen av gruppene viste noen av disse personlighetstrekkene før eksperimentet startet. Forskerne fant at deltakerne gjennomgikk en personlighetsforandring for å konformere med rollen de ble gitt. 1/3 av vaktene ble antatt å ha utviklet sadistiske trekk ved slutten av eksperimentet.
Konklusjon[rediger | rediger kilde]
Det Stanford-eksperimentet viste er at situasjonen er av stor betydning for atferd. Zimbardo hadde vist at normale mennesker var kapable til å utføre sadistiske handlinger om dette forventes av omgivelsene. Funnene er altså i tråd med hva Milgram fant i sitt lydighetseksperiment 10 år tidligere; onde handlinger er ikke nødvendigvis et resultat av at personen som utfører handlingen er ond, men selv normale mennesker kan utføre onde handlinger når sterke sosiale faktorer spiller inn.
Zimbardos eksperiment viste effektene av en rekke sosialpsykologiske effekter som har betydning for atferden til enkeltindivider i grupper. Det ble observert en konformitetseffekt hos begge gruppene. Konformitet kan forstås som situasjoner der personer tilpasser handlingene sine etter det de oppfatter som gruppenormen. I eksperimentet rettet stadig flere av deltakerne seg etter normen i gruppen sin som var i tråd med rolleforventningen. Disse normene ble etablert av deltakere som tok lederansvar i hver av gruppene.
Det ble også observert en gruppepolariseringseffekt der den dominerende tendensen ble forsterket. Denne effekten oppstår i små grupper som ikke mottar impulser utenfra og fører til at motforestillinger blir bagatellisert.
Kritikk[rediger | rediger kilde]
Eksperimentet har måtte tåle mye kritikk, og debatteres fremdeles den dag i dag.[3][4]
En av kritikkene mot eksperimentet er at forsøket ikke er overførbart til forholdene i et vanlig amerikansk fengsel, forsøket mangler økologisk validitet. Zimbardo påpeker selv denne mangelen i den opprinnelige forskningsartikkelen.[2]
Zimbardos dobbeltrolle som både eksperimentleder og fengselsbestyrer er også problematisk i og med at det hindret han i rollen som nøytral observatør. Dette uttalte Zimbardo selv i en dokumentar laget av BBC.[6]
Kritikere har også kalt eksperimentet uetisk i og med at deltakerne ble utsatt for sterkt psykologisk press og til dels også vold. På en annen side, deltakerne ble debrifet i etterkant og ingen permanent negativ effekt ble observert hos dem som hadde deltatt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gerrig, R.J., Zimbardo, P.G., Svartdal, F., Archer, T., Brennen, T., Donaldson, R. (2012). Psychology and life. Scandinavian ed. London: Pearson.
- ^ a b Zimbardo, P., Haney, C., & Banks, C. (1973). Interpersonal dynamics in a simulated prison. International journal of Criminology and Penology, 69-97
- ^ a b «Kjent eksperiment avslørt som skuespill. Nå må lærebøkene skrives om.». Aftenposten. Besøkt 21. september 2018.
- ^ a b «Was the Stanford Prison Experiment a sham? A Q&A with the writer who exposed the celebrated study». THE SIX FIFTY. 19. juni 2018. Besøkt 21. september 2018.
- ^ Martin, G., Carlson, N., & Buskist, W. (2010). Psychology. (4 ed., pp. 687–688). London: A Pearson Education Company. DOI: www.pearsoned.co.uk
- ^ http://www.bbc.co.uk/programmes/b008crhv