Edmond Albius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Edmond Albius, circa 1863

Edmond Albius (født i Sainte-SuzanneRéunion i 1829, død 9. august 1880 samme sted) var slavegutten som gikk inn i historien som den kommersielle vaniljens opphavsmann. 12 år gammel ble han en av vaniljeøya Réunions mest kjente personer. Da franskmennene koloniserte øya i Indiahavet i 1642, var det ikke bare slaver de hadde med seg, men også planter fra hele verden Orkidéplanten Vanilla planifolia kom opprinnelig fra Mexico, men den plantet velvillig sine røtter på den tropiske øya Réunion. Problemet for franskmennene var at denne planten nesten aldri formerer seg, dvs at den nesten aldri blir pollinert naturlig.

Noen typer bier og kolibrier fra Mellom-Amerika hadde spesialisert seg på planten, men bøndene på Réunion hadde ingen spesialiserte bier med seg dit. Dette ble litt av en gåte å skulle løse, for bøndene visste det ville bety mye for både dem og øya om de klarte å kommersialisere den søte belgfrukten. Vaniljepollinering ble derfor et populært samtaleemne, og alle var klar over at den som først kunne knekke orkidéens kode, ville bli svært berømt.

Foreldrene til Edmond Albius var begge slaver fra det Afrikanske kontinentet, men moren døde da Edmond var liten og faren hadde han aldri møtt. Da moren døde, ble lille Albus solgt videre til Ferreol Bellier-Beaumont. Beaumont var en anerkjent og respektert botaniker, og siden Albus var for liten til hardt slavearbeid, ble det til at han fulgte sin herre rundt omkring og hjalp til med smått og stort.

Som de fleste andre storbøndene på Réunion den gangen, hadde også Beaumont forsøkt å pollinere vaniljeorkidéer for hånd, men heller ikke han hadde hellet med seg. Albius hadde observert sin herre under disse forsøkene og bestemte seg for å prøve å pollinere selv. Det han gjorde var å skyve et langt gresstrå inn i orkidéen til han traff pollenstengelen, og med en knekk med pekefinger og tommel gjennomførte han pollineringen. Da Beaumont en dag så at en av plantene hans bar frukt ble han selvsagt svært overrasket, og han så straks potensialet i sin lille slavegutt. Albius pollinerte flere orkidéer for ham med en imponerende presisjon, før han deretter ble sendt rundt til de andre bøndene på øya for å lære dem sin nye oppdagelse.

Men det ble ikke populært at en 12 år gammel slavegutt skulle være flinkere og smartere enn drevne botanikere som hadde forsøkt på dette lenge. En botaniker som het Jean-Michel-Claude Richard prøvde til og med å overbevise de andre om at denne oppdagelsen hadde han gjort fire år tidligere. Men Beaumont og tilhengerne hans jobbet hardt for å motbevise disse usanne påstandene, og på tross av litt startvansker førte Albius' enkle, men geniale metode til at øya Réunion i Det indiske hav ble verdens største eksportør av vanilje.

Den søte arven etter Albius lever videre på øya den dag i dag. Men livet til den unge slaven ble slett ingen dans på roser. Selv om navnet Edmond Albius ble stående i historien som oppdageren av håndpollinering, fikk han selv ikke ta del i den økonomiske velferden som vokste på øya. Så da slaveriet ble oppløst, satt han så godt som tomhendt igjen. Han ble tatt for smykketyveri og ble satt i fengsel, men slapp ut igjen med god hjelp fra sin tidligere herre Beaumont, som drev iherdig lobbyvirksomhet for å få ham ut. Beaumont gav ham i tillegg et sted å bo etter fengselsoppholdet. På tross av velstående venner, døde Albius i august 1880, som en fattig mann. Men en statue av ham er blitt reist, og står i dag i hjembyen hans Bellevue, på øya i Det indiske hav, til minne om hvem det var som klarte å knekke vaniljeplantens kode, nemlig ingen fremragende storbønder eller anerkjente botanikere, men en 12 år gammel slavegutt som opprinnelig kom fra det afrikanske kontinentet.