Dus og Des

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kunsten å velge tiltaleform.

Dus og Des er to forskjellige måter å tiltale hverandre på norsk.

Dus[rediger | rediger kilde]

Dus, eller «å være dus», betyr at man bruker det uformelle personlige pronomenet du (og tilhørende former deg, din) til hverandre i stedet for høflig personlig pronomen De (og tilhørende Dem, Deres), som også kalles å være «des» (uttales [di:s]). I mange land er det vanlig at man bare er dus med egen familie og nære venner, og slik var det tradisjonelt også i Skandinavia. Det å være dus og des hadde dermed viktige sosiale betydninger, som tegn på at man hadde særlige nære og vennskapelige forhold.

Des[rediger | rediger kilde]

Des (uttales dis), eller «å være Des», betyr at man bruker det formelle personlige pronomenet De (tredje person flertall og tilhørende former Dem, Deres; på nynorsk brukes andre person flertall: De, Dykk og Dykkar) til hverandre i stedet for personlig pronomen du (og tilhørende deg og din).

I Skandinavia har bruken av høflighetsformene blitt mindre vanlige de siste tiårene, og er i dag for det meste begrenset til svært formell brevkorrespondanse (som korrespondanse med myndighetene eller forretningskorrespondanse) og enkelte andre formelle sammenhenger (f.eks. rettsvesenet). I danske medier som fjernsyn og aviser, er det dog helt alminnelig å være Des med mottakerne. På andre språk som nederlandsk, fransk, spansk og tysk, er høflighetsformene alminnelige, og bidrar til å opprettholde en avstand til folk man ikke ønsker umiddelbar nær omgang med. De fleste europeiske språk skjelner aktivt mellom dus og Des.

Kongelig tiltale[rediger | rediger kilde]

Hva kongefamilien angår brukes vanligvis hverken pronomenet du eller De. Enten tiltales den kongelige som Deres majestet, eller ved at tittelen brukes istedenfor pronomenet. Dette ses ofte i intervjuer der spørsmål som «Hva synes kongen om X?» stilles.