Diskusjon:Den guddommelige komedie

Den guddommelige komedie er en anbefalt artikkel, noe som betyr at den har gått gjennom en prosess og blitt ansett av brukere på Wikipedia som spesielt velskrevet, lesverdig og til inspirasjon for andre artikler.

Jason

Kan noen hjelpe meg?? I teksten har jeg linket til Jason, som i "Jason-og-det-gyldne-skinn"-Jason, men linken går til tegneserietegner-Jason... Hvordan skal jeg fikse det??

Jeg forandret linken til [[Jason (gresk mytologi)|]], som vises som Jason. Einar Myre 27. aug 2004 kl.13:39 (UTC)

og jeg har laga ei pekerside på Jason. Syns forøvrig at dissa pekersidene bør strømlinjeformes litt. Bodvar 27. aug 2004 kl.13:49 (UTC)

Jeg har flyttet den gamle artikkelen ned og adskilt den med en strek. Den bærer tydelig preg av å være et skolearbeid, og bør omarbeides grundig. --Wotan 20. jul 2005 kl.22:05 (UTC)

Ingen grunn til at den gamle artikkelen skal ligge sammen med den artikkelen som fungerer. Jeg legger den her i tilfelle noen vil påta seg bryet med smelte dem sammen. Se under. --Finn Bjørklid 25. okt 2005 kl.20:47 (UTC)

Den gamle artikkelen fra 2005

Den guddommelige komedien (La Divina Commedia) er det største verket til Dante Alighieri, og det er et høydepunkt i verdenslitteraturen og dessuten et av de eldste, store verker som finnes.

Den guddommelige komedien het opprinnelig bare Komedien (Commedia). Det betyr ikke at den er en komedie slik vi kjenner betydningen av ordet, men at det starter trist, og ender godt. Tilnavnet guddommelig fikk den første gang i en utgave fra 1500-tallet, årsakene skal visstnok være at den er skrevet på en "opphøyet" måte (men dog på italiensk), eller at den inneholder hele middelalderens katolske verdensbilde.

Akkurat det er nok viktig å huske, at svært lite av det som vi møter i Komedien er Dantes egne tanker og fantasi. Selvfølgelig har han selv skrevet verket og satt det sammen, men så godt som alle steds- og personnavn er virkelige eller fra kjente sagn, og Dante er jo heller ingen filosof i sånn forstand, snarere sinnsykt belest… Komedien kan leses som en litterær framstilling av først og fremst middelalderens katolske framstilling av Dødsriket og det hinsidige, samt at den gir en god innføring og pekepinn i bl.a. vitenskap og historie og ikke minst mytologi. Samtidig var jo Dante selv politiker, og det har sneket seg inn en del samfunnskritikk også. Dessuten er jo boka, hva skal en si, svært godt og menneskelig skrevet. Stemningene er skildret svært bra, og det er fullt mulig å lese også i dag, vel 700 år etter at det ble skrevet. Dette skal jo Dante ha æren for.

Verket består av 100 dikt, eller sanger (cantos?). Det er tredelt i Helvete, Skjærsilden og Paradiset. Hver bok slutter med det samme ordet: stjerner. Handlingen er lagt til påska 1300, det store jubileumsåret da pave Bonifatius VIII ga tilgivelse til alle som dro på pilegrimsreise til Roma. (Senere i boka sammenlikner Dante de marsjerende synderne i Helvete med de marsjerende pilegrimene foran paven. Et annet sted, dypere ned i Helvete, finner Dante en plass som er reservert den samme paven.) Boka begynner med at Dante vandrer i en skog, som symboliserer synden. Han møter tre skumle dyr der, som symboliserer tre av de sju dødssyndene. Plutselig står dikteren Vergil foran ham, og sier at han har fått i oppdrag av Beatrice (se Dante Alighieri, som er i himmelen (fordi hun har vært død i ti år), å hente ham. Vergil var en romersk dikter som tydeligvis er Dantes store idol, det er ikke grenser for hvor mye han lovpriser ham. Vergil hadde også diktet om en reise gjennom underverdenen (6. bok av Aeneiden), men dette var jo før kristendommen kom til Roma, så dette verket skiller seg jo fra Dantes. Likevel låner Dante både inspirasjon og litt mer av Vergils verk. Vergil skal være Dantes veileder og fører på turen mot Himmelriket.

Dante så for seg og skildret verden på en måte som virker veldig tåpelig på vi som lever i det 21. århundret. Komedien er skrevet før Copernicus la fram sine tanker om hvordan universet så ut. Dante skildrer jordkloden som en rund kule med land på den sydlige halvkule og hav på den nordlige. Jerusalem er jordas sentrum, som ligger midt på den sydlige halvkule. Under den sydlige halvkule ligger Helvete, og rett ovenfor Jerusalem, på den nordlige halvkule, ligger Skiringsfjellet, eller Skjærsilden. Rundt jorda ligger alle himlene... En himmel for månen, en for stjernene osv. Og utenfor der igjen finner vi Den himmelske rosa og til slutt selve Treenigheten. Men til tross for at dette ser litt "rart" ut så må vi ikke innbille oss at selv om folk trodde jorda var verdens midtpunkt, var de dumme! Man blir imponert over all naturvitenskapen de hadde peiling på, faktisk.

Tilbake til Dantes ferd: Helvete er skildret veldig fysisk og livaktig. Her er det masse ild, stein og innvoller! Synderne blir verre og verre jo lengre ned i kretsene de kommer. Noen ganger har Dante medfølelse med de lidende, som for eksempel de i den andre kretsen og "voldsmenn mot seg selv", altså de som har tatt selvmord. For ikke å snakke om de i Limbus, den første kretsen og det første stedet Dante kommer til. Der møter han mange av sine gamle idoler, og dette er også Vergils "hjem". Men lenger ned i Helvetet får Dante kjeft av Vergil fordi han synes lidelsene ser umenneskelig grusomme ut, og andre ganger nyter han synet av syndere som får sin straff, men da er det snakk om mennesker Dante antagelig har kjent i Firenze. Mennesker fra Dantes samtid kryr det av her nede. I en krets får vi høre at "det er flere Firenzere her enn det er i Firenze".

Veldig lite av Helvete bygger på kristen tro, virker det som. Det er veldig mye gresk/romersk mytologi. Og mange kjente folk, for eksempel Kleopatra, ymse paver, Jason, Muhammed, Judas og selveste Lucifer. Det legges stor vekt på at Lucifer en gang var den vakreste av Herrens engler, og engleopprøret er også vesentlig. En gang blir Dante og Vergil hindret på sin ferd av masse djevler, framstilt slik vi ”kjenner dem”. Men ellers er vesene som ”jobber” i Helvete stort sett mytologiske skapninger, som kentaurer, nifse fugledamer og sånn. En av kentaurene er forresten i Helvetet for å straffes. Jobben som "dommer" har selveste Minos fått. Han henviser de ulykkelige sjeler til en passelig krets i Helvetet. Dante snakker med mange av dem han møter, da først og fremst med dem han kjenner igjen eller dem som var "kjendiser". Det er mye stemning i boka, og mye grusomheter. Men noe er trist også, som Den triste skogen, der de som har tatt livet sitt er forandret til triste trær. Og i den andre kretsen, der vi får servert en rørende kjærlighetshistorie av en svoger og svigerinne.

Hele tiden gjør folk store øyne når de ser Dante. Det gjøres nummer utav at han kaster skygge, at han har kroppsvekt og at småstein rører seg når han tråkker på dem.

Bok to er Skiringsheimen, eller Skjærsilden. Her går ferden oppover et fjell. Fjellet har sju ”plan”, et for hver dødssynd. Her renskes de heldige sjeler som skal til Paradiset. Dante renskes også etter hvert som han går oppover, men neppe så grundig som de som er døde. Også her treffer Dante masse folk, men stedet er skildret annerledes enn Helvete. Mye lysere, og mye mer marmor og kjempemasse kunst på veggene, visstnok laget av Gud selv. Akkurat som Helvete var skildret med masse ild, er Skjærsilden skildret med masse marmor. De rene, hvite marmorflatene henspeiler nok på at Skjærsilden er Purgatoriet, eller ”Renseriet”. Nå begynner kristendommen å avløse mer for mytologien, men fortsatt er det en del mytologi igjen, altså. Men vi treffer masse vaktengler. Det Jordiske Paradis er toppen av Skriringsfjellet. Her er det en skog, er det en slags Edens Hage? Dante treffer ikke mange folk der oppe. Det er tydeligvis ikke mange som er fortjent til et liv i Paradiset. De han treffer skal vel stort sett bare symbolisere ting.

Oppe i Det Jordiske Paradis treffer Dante endelig Beatrice. Hun forteller om hvorfor hun fikk Dante hentet: ”Så snart eg hadde kome fram på terskelen åt min andre alder og bytte liv (=døde), han gjekk frå meg og gav seg til ei anna. Då eg frå kjøt til ånd var oppåt stigen, og dygd og venleik hadde vakse hjå meg, vart eg han mindre kjær og mindre omtykt; på usann veg han styrde stega sine, og fylgde falske bilete av det gode; dei aldri fullt ut gjev deg det dei lovar: Å oppnå inspirasjon hjelpte ikkje, med den i draum og annleis eg han kalla attende; så lite vyrde han på deg. Så djupt var fallet hans at alle middel te berge han seg synte altfor stutte, utan å vise han dei fortapte menneska. Difor eg vitja døra åt dei daude, og til den mannen som har ført han gitt opp, vart mine bøner borne fram i gråt!” Videre må Dante bekjenne sine synder, før han får stige opp i Himmelen. Vergil snur, fordi en hedning ikke kan komme inn i helligdommen (Dante gråter litt for dette.)

Det er vanskelig å si hva Beatrices "tale" skal bety. Bygger hele historien på at Dante vil se igjen sin tapte kjærlighet, som han aldri kjente, og som antakelig aldri gjengjeldte hans følelser? Sier Beatrice at det var et feilsteg av Dante å gifte seg med andre enn henne? det virker jo litt rart. Jeg tror nok heller at Beatrice også er et symbol på håpet? Og at det hun refererer til er ting i Dantes liv, eller Italias/Firenzes, kanskje. Hun sier at hun "måtte vise Dante Helvetet". Beatrice spiller kanskje litt den samme rollen som Jomfru Maria spiller i Draumkvedet.

Deretter stiger Dante og Beatrice opp i Himmelen. De farer gjennom de forskjellige himlene, hvorav kun én, Stjernehimmelen, er synlig fra Jorda. Stikkordet for denne boka er lys. Her er alt lyst, og lysere skal det bli. Dante må etter hvert gi opp å skildre alt han møter på sin veg, for det blir liksom for stort for ham. Underveis treffer de bla masse vismenn (ekte, altså). Den himmelske rosen er det høyeste man kan komme, bortsett fra Gud, da. Her er alle de frelste sjelene, samt alle de kjente bibelhistoriske personene. De frelste som trodde på Kristus er plassert et sted, og de frelste som trodde på den kommende Kristus er plassert et annet. På sine egne troner, systematisk plassert etter "rang" er de kjente bibelpersonene. Den høyeste og vakreste av dem alle er Maria, som Dante ser ansiktet til, og det er som om han føler hennes godhet. Beatrice er plassert like under Maria. Dette bygger opp om teorien min om at Beatrice ikke er helt synonymt med den "virkelige" Beatrice, for da ville det omtrent vært blasfemi av Dante å sette henne der. Nei, hun er nok godheten, håpet, klokskapen – alt. Og det skjønneste som finnes.

Til slutt begynner visjonen å gå mot slutten, og Beatrice har altså tatt sin plass i Den Himmelske Rosen. Nå blir han fulgt av en av de frelste sjelene, en fyr ved navn Bernhard, til hele bokas klimaks: Dante ser opp mot Gud, der han ser englekor og den hellige treenighet (symbolisert ved tre sirkler utenpå hverandre). Det var strid i kirka på denne tiden om hvorvidt den hellige Ånd kunne utgå fra både Gud og Jesus, eller bare fra Gud. I Komedien kan den gå ut fra begge. Dette siste synet er dessverre ikke skildret særlig nærme, så vi får ikke vite hvordan verken Gud, Jesus eller Den Hellige Ånd ser ut. Verket er opprinnelig skrevet på italiensk, med et meget komplisert rimsystem (ABA BCB CDC osv.)

Den guddommelige komedien kan også sammenliknes med det kjente, norske folkediktingsverket Draumkvedet.

Bare lurer

Hei, det er jeg som har skrevet den "gamle artikkelen" som ligger over her... hvorfor er den ikke bare slettet, egentlig? Jeg blir ikke så fornærmet om den blir det, altså, jeg skrev den for kjempelenge siden og uten å bruke noe særlig til kilder annet enn min egen tolkning av boka - hvilket kanskje ikke var så smart, hva vet jeg.

Forresten er jeg uenig i at Magnus Ullelands glimrende oversettelse karakteriseres som "tunglest". Jeg synes det er langt viktigere med en ordentlig oversettelse, enn en som forsøker å bevare rim og rytme og dermed blir nødt til å skrive om innholdet. En oversettelse vil aldri bli som originalversjonen, og i dette tilfellet mener jeg innholdet er langt viktigere enn rytmen..Krstin 12 november 2005 kl.11:38 (UTC)

Til det første, artikkelen ligger her fordi vi (jeg) hadde respekt for det arbeid som lå bak. Hvis du synes den nå er overflødig kan du slette den.

Punkt to, mulig - «tunglest» er uansett en personlig mening og kan sikkert strykes.

--Finn Bjørklid 6. mar 2006 kl.17:49 (UTC)

Endret eksterne lenker

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Den guddommelige komedie. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20070928094520/http://www.kader.no/ny_side_2.htm til http://www.kader.no/ny_side_2.htm

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 29. jul. 2017 kl. 00:08 (CEST)

Endret eksterne lenker

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Den guddommelige komedie. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20180414085657/http://italianstudies.org/comedy/index.htm til http://www.italianstudies.org/comedy/index.htm

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 1. feb. 2021 kl. 18:07 (CET)

Endret eksterne lenker

Jeg har nettopp endret 1 ekstern(e) lenke(r) i artikkelen Den guddommelige komedie. Sjekk gjerne at endringen min er OK. Hvis du ønsker at jeg skal ignorere disse lenkene eller hele siden, eller hvis du har andre spørsmål, se denne spørsmålssiden. Jeg har gjort følgende endringer:

• La til arkivet https://web.archive.org/web/20090603094521/http://etcweb.princeton.edu/dante/index.html til http://etcweb.princeton.edu/dante/index.html

Med hilsen—InternetArchiveBot (Rapporter feil) 23. des. 2021 kl. 02:40 (CET)