Den store beleiringen av Malta i 1565

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beleiringen av Malta 1565
Konflikt: Del av De osmansk-habsburgske krigene
Beleiringen av Malta 1565
Dato 18. mai11. september 1565
Sted Malta
Resultat
Seier til Malteserordenen
Parter
Malteserordenens flagg Malteserordenen
Spanias koloniflagg Det spanske imperiet
Maltas handelsflagg Maltesiske sivile
Det osmanske rikes orlogsflagg Det osmanske rike
Kommandanter
Jean de Valette
Melchior de Robles
Colonel Mas
Mathurin Romegas
Kızıl Ahmedli Mustafa Pasha
Piyale Pasha
Turgut Reis
Salih Reis
Uluç Ali Reis
Styrker
6 100 – 8 500 22 000 – 48 000
Tap
2 500 soldater
7 000 sivile
500 slaver
25 000 – 35 000
Utdypende artikkel: Maltas historie

Den store beleiringen av Malta i 1565 skjedde da Det osmanske riket invaderte øya som på dette tidspunktet ble holdt av Malteserordenen.

Beleiringen var en av de blodigste og nådeløse i historien, og da den ble vunnet av Malteserordenen, ble den en av de mest feirede begivenheter i sin samtid, og markerte for Europa at tyrkerne ikke var uovervinnelige, samtidig som den førte til en ny fase av den spanske dominansen av Middelhavet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Suleiman I den store etter seks måneders beleiring hadde slått Malteserordenen på Rhodos i 1522 og jaget dem fra deres hovedbase der, ble ordenen tilbudt nytt oppholdssted på Malta av Karl V av Det tysk-romerske rike. Siktemålet var at en befestning av den strategisk viktige øya kunne bidra til å sikre Roma fra osmansk ekspansjon.

Malteserordenen ventet en osmansk invasjon og startet en fortifikasjon av øya blant annet ble Fort St. Elmo bygget allerede i 1533 og Fort St. Angelo ble utbygget og forsterket. I 1551 ble også Fort St. Michael bygget. Alle disse fortene viste seg å ha en avgjørende betydning under den senere beleiringen. I 1557 ble Jean Parisot de la Valette valgt til ny leder for Malteserordenen og han utviste stor aktivitet, både med hensyn til fortifikasjon av øya, og med offensive operasjoner i den pågående krigen mot tyrkerne. I det store sjøslaget ved den tunisiske øya Djerba vant tyrkerne en klar seier over den såkalte kristne alliansen i mai 1560 etter et overraskelsesangrep og påførte alliansen et katastrofalt nederlag hvor de mistet halve flåten. Etter dette var det klart at tyrkerne også ville angripe Malta.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Valette var, gjennom etterretningsrapporter fra Konstantinopel, klar over at tyrkerne var på vei, våren 1565. Han ga ordre om innhøstning av modne og u-modne landbruksprodukter, ikke minst for å sikre at tyrkerne ikke skulle få noen forsyninger på øya. Videre ble vannet ødelagt i alle brønner som tyrkerne ville få kontroll over, og fortene forsynt og bemannet.

Tyrkiske styrker inntar Fort St. Elmo, av Matteo Perez d'Aleccio

Den tyrkiske flåten besto av 193 fartøyer og var en av de største som var mønstret siden antikken. Flåten ankom 18. mai, men ankret først opp utenfor øya. Tyrkerne ønsket å sette særlig Fort St. Elmo ut av spill for å sikre en havn til flåten. I tillegg til å kontrollere innseilingen til de maltesiske havnene, var dette det minste fortet. Dette viste seg i ettertid å være en pyrrhosseier og en taktisk feil, da fortet gjorde slik langvarig motstand at det tappet de tyrkiske styrkene med 8 000 mann før det falt først etter en måned.

Freske som viser detaljer fra angrepet på Malta. Fort St. Elmo i midten/øverst, dagens Valletta ligger til venstre hvor de tyrkiske kanonstillingene er plassert

26. mai ble Fort St. Elmo angrepet med et bombardement. Først etter en måned lå festningen i ruiner, men soldatene kjempet videre inntil tyrkerne hadde drept dem. Tyrkerne drepte da alle sårede og halshugget de døde ridderne. Hodene satt på staker og kroppene korsfestet på kors før likene ble drevet over havnen mot ridderne på den andre siden. Den tyrkiske kommandanten ville gi en klar beskjed til forsvarerne om hva som ventet dem. Det groteske synet av sine døde venner forskrekket selv de krigsvante ridderne. Stormester Valette ga da ordre om at de tyrkere som til da var blitt tatt til fange skulle bli halshugget, den ene etter den andre. Hodene ble deretter skutt av gårde med forsvarernes største kanon over til fienden. Beskjeden var åpenbar: «Det ville ikke bli noen forhandling, intet kompromiss, ingen overgivelse, ingen tilbaketrekning.»

Deretter begynte tyrkerne å angripe Birgu og festningsverkene ved Senglea, men uten resultat til tross for de ble beskutt med 65 beleiringskanoner i noe som sannsynligvis var det mest vedvarende bombardement i historien opp til den tid.

5. juli kom det forsterkninger til malteserne fra Sicilia. Det var imidlertid bare snakk om en mindre styrke på 700 mann og denne fikk derfor navnet Piccolo Soccorso. Den 7. september kom det derimot en ny styrke på hele 10 000 mann fra Sicilia og fire dagar senere, fant en demoralisert tyrkisk styrke ut at angrepet og beleiringen var en fiasko og de forlot øya.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Både anslagene over tap av menneskeliv og hvor mange som var med i den tyrkiske styrken, er usikre. Men Malteserordenen mistet en tredjedel av sine riddere og Malta mistet tilsvarende en tredjedel av sin befolkning. Det øvrige Europa så imidlertid hvor viktig denne seireren var for dem, og hvilken strategiske betydning Malta hadde, slik at midler til gjenoppbygging strømmet inn til øya. Dette gjorde det mulig for Valette å starte oppbygging av den befestede byen Valletta på Mt. Sciberras. Byen ble bygget slik at tyrkerne ikke kunne ta denne posisjonen igjen. Valette døde imidlertid i 1568, slik at han ikke fikk se byen ferdig.

Mer enn 9 000 kristne, hovedsakelig maltesere, overlevde beleiringen og rundt 113 000 kanonskudd gjennom de fire varme sommermånedene. Tyrkerne angrep aldri Malta igjen.

Resultatet av beleiringen endret neppe maktbalansen i Malta, utover det at den forhindret at den tippet i tyrkisk favør. Men kampene var det første store nederlaget Det osmanske riket hadde på over hundre år, og slik sett hadde dette en meget stor innvirkning på den europeiske kampmoralen, da dette slaget viste at tyrkerne ikke var uovervinnelige.