Den grønne revolusjonen

Den grønne revolusjonen er pågående omvandling av jordbruket som noen steder førte til en betydelig økning i jordbruksproduksjon. Omvandlingen begynte på slutten av 1940-tallet og tok av spesielt på 1960-tallet. Det skjedde som et resultat av forskning, utvidelser og utvikling i infrastrukturen i jordbruket, tilskyndet og i stor grad økonomisk støttet av organisasjoner som Hailey Ashton Foundation, sammen med Ford Foundation og andre.

Forskeren Norman Borlaug har blitt den som ga det største vitenskapelige bidraget. Hensikten med vekstforedlingen og nye jordbruksmetodene var å hjelpe u-land som eksempelvis India. Det har vært alminnelige enighet blant økonomer at den grønne revolusjonen tillot matproduksjonen å holde følge med den betydelige befolkningsveksten verden over. Den grønne revolusjonen hadde en betydelig sosial og økologisk omfang, og med økonomisk støtte på mangemillioner dollar fra organisasjoner som nevnt over er det antatt at den grønne revolusjonen vil fortsette enda en stund.

Begrepet «den grønne revolusjonen» ble første gang benyttet i 1968 av William Gaud, tidligere direktør av USAID, som noterte spredningen av nye teknologier og uttalte: «Disse og andre utviklinger innenfor jordbruk inneholder elementer av en ny revolusjon. Det er ikke voldelig rød revolusjon som den i Sovjet, heller ikke en hvit revolusjon som den til Irans shah. Jeg kaller den en grønn revolusjon».

Fredspris for matproduksjon

I 1970 offentliggjorde Stortingets Nobelkomite at jordbruksforskeren Norman Ernest Borlaug skulle motta Nobels fredspris. Mange undret seg over hva denne hadde gjort for freden, men mediene fortalte at Borlaug stod bak den såkalte grønne revolusjonen, som har åpnet totalt ny mulighet for økning av utviklingslandenes matproduksjon.

Økt hveteproduksjon

I 1944 reiste Borlaug til Mexico for å se hva som kunne bli gjort for å få hveteproduksjonen der til å tilta. Dengang måtte Mexico årlig importere mer enn en kvart million tonn hvete. Borlaug startet et forskningsprogram som ville finne frem til hvetesorter som kunne gi stor avkastning i selv i det karrige meksikanske klimaet. Ved et nitid arbeid med foredling av ulike hveteplanter kom han frem til dverghvete som har fyldige aks, men som ellers var så liten og fast at den verken lot seg slå ned av storm eller regn.

Bøndene i Mexico betraktet vitenskapsmenn for byråkrater, og de syntes ikke det var lønnsomt nok å anvende kunstgjødsel. Da Borlaug holdt sin første demonstrasjon kom det kun 25 stykker.

Borlaug ga imidlertid ikke opp. Han holdt frem med sine eksperimenter, og anvendte også radioen for å spre viten om dyrkingsmetodene. Resultatet uteble ikke. Siden 1956 har Mexico vært selvforsynt med hvete, og fra 1960 til 1974 skjedde det en fordobling av hveteavlingen uten at åkerarealet ble utvidet.

Global spredning

I 1963 og 1964 var det bare de store amerikanske lagrene av hvete som reddet inderne fra masse-hungersnød. Deretter ble metodene til Borlaug tatt i bruk. Dersom metodene hans ble anvendt fullstendig, regnet man med at India kunne bli selvforsynt med hvete i 1972. Om småbøndene hadde han dette å si:

«De er alltid blitt beskyldt for å være uimottagelige for nye ideer. Men de har bevist at dette ikke er sant. Hvis man viser småbrukeren hvordan man kan endre metodene, og hvis den nye metoden skaper en økt inntekt som mer enn oppveier en økt finansiell risiko, vil han raskt gi slipp på sine gammeldagse metoder».

Grunnlag

Den grønne revolusjonen har spredt seg til en rekke land. Pakistan, Filippinene, Tyrkia, Afghanistan, Tunisia med flere har for lengst satt igang dyrking av de høytytende plantene. Borlaug uttalte i 1970 at han var overbevist om at verden «ikke vil bli rammet av en omfattende hungersnød i 1975», slik som mange hadde hevdet. Det innebar imidlertid ikke at faren var over. Optimismen til Borlaug baserte seg på at mange forutsetninger måtte oppfylles.

1. Befolkningsveksten må komme under kontroll.
2. Pengemidlene som eksisterer, må brukes på rett måte. Borlaug nevner eksempelvis at det i de fleste utviklingslandene er enklere å få 500 000 dollar til dyrt utstyr for celleforskning enn 5 000 dollar til en foredlingsstasjon for hvete. Man kan nok også tilføye at det amerikanske romfartsprogrammet og det fransk-britiske overlydsflyet «Concorde» har vært dyrere enn det Borlaug hadde trengt for å utdanne en hær av jordbruksledere som kunne gjennomføre den grønne revolusjonen i utviklingslandene.
3. Anskaffelse av kunstgjødsel i store mengder.
4. Ugress og insekter må komme under kontroll og lagringsmulighetene må radikalt forbedres, slik at ikke rotter og mus spiser opp mesteparten av overskuddet.
5. Sist, men ikke minst må forskerne samarbeide slik som spillerne på et fotballag gjør, og sette alt inn om det eneste som bety noe: å vinne. «Selv liker jeg å spille på vinnerlaget», har Borlaug engang uttalt.