Concert Spirituel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slottet Tuileriene. Concerts spirituels foregikk i den sentrale paviljongen.

Concert spirituel er betegnelsen på en konsertserie som ble holdt i Paris i perioden 1725 til 1790, og som ble retningsgivende for musikksmaken i Frankrike på 1700-tallet.

Arrangørene[rediger | rediger kilde]

Fordi Académie royale de musique hadde privilegium på framføring av musikk var det på 1700-tallet vanskelig å organisere offentlige konserter i Paris. Komponisten og oboisten Anne Danican Philidor,[1] et medlem av det kongelige kapell, fikk framforhandlet en avtale med kong Ludvig XV av Frankrike og Académie royale om rett til å holde konserter på dager det verken var oppsetninger i operaen eller ble holdt konserter i forbindelse med katolske festdager, noe som gav rom for omtrent 30 mulige spilledager i året. Avtalen innebar dessuten at Akademiet fikk utbetalt et større pengebeløp. Den første konserten ble holdt 17. mars 1725 i Palais des Tuileries' konsertsal, som dermed ble den første konsertsalen i Paris som var i bruk over lengre tid.

De første årene arrangerte Philidor konsertene sammen med Michel Delannoy. Fra 1728 gikk konsertprivilegiene til Pierre Simart og Jean-Joseph Mouret. I 1731 ble det forhandlet fram nye betingelser med Akademiet, noe som førte til finansielle problemer for arrangørene.

På grunn av disse vanskelighetene overtok Akademiet i desember 1734 ledelsen av konsertene, og drev dem fram til 1748. Deretter skiftet man ledelse flere ganger. Fra 1755 til 1762 ledet Jean-Joseph Cassanéa de Mondonville konsertene med jernhånd. I 1771 overtok byen Paris ansvaret og ansatte Pierre Montan-Berton som leder. I 1773 overtok Alphonse Leduc og François-Joseph Gossec, og fra 1777 sangeren Joseph Legros.

Selv om konsertene ble et ledende kraftsentrum for utviklingen av europeisk musikk, ble de en økonomisk katastrofe for arrangørene på grunn av skatter, utbetalinger til Akademiet og bestikkelser.

Den franske revolusjon gjorde slutt på privilegiene, og den siste konserten fant sted 11. mars 1790. Konsertenes gode ry holdt seg i folks bevissthet, så i 1805 ble det igjen holdt konserter i Paris under under navnet Concert spirituel. Også andre europeiske byer holdt på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet konsertserier under samme navn.

Repertoar og musikere[rediger | rediger kilde]

I henhold til en avtale med Akademiet kunne man ikke oppføre fransk musikk og heller ikke operaer. Til å begynne med ble det derfor oppført samtidig kirkemusikk og italiensk musikk, verdslige kantater og operaarier. Først fra 1727 ble det tillatt å framføre fransk musikk.

Concerts spirituels var en mulighet til å oppføre Jean-Baptiste Lullys tilbakeskuende Grands motets. I tidens løp ble det oppført mer og mer instrumentalmusikk, noe som gav musikere som for eksempel Pierre Baillot muligheten til på skape seg et navn.

Også en rekke utenlandske komponister og utøvere medvirket på konsertene. I 1737 oppførte Georg Philipp Telemann noen av sine verk; senere opplevde Joseph Haydn stor suksess med flere av sine symfonier og med Stabat mater. Stor suksess hadde også Antonio Salieri med den oratoriske kantaten Le Jugement dernier som han skrev for institusjonen i 1787. 17. mars 1782 opptrådte Giovanni Battista Viotti med stor suksess for første gang i Concert spirituel. Derimot gjorde ikke Wolfgang Amadeus Mozart lykke hos publikum under sitt andre Parisopphold i 1778, og måtte reise fra byen uten en gang å få betaling. Også Jean-Philippe Rameau opplevde en så stor fiasko at han bare opptrådte her en gang.

Under de totalt 1280 konsertene som ble holdt i Concert spirituels historie ble det oppført verk av rundt 500 komponister som i dag til dels er glemt.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bror av sjakkspilleren og komponisten François-André Danican Philidor

Nåtid[rediger | rediger kilde]

I året 1988 stiftet barokkspesialisten Hervé Niquet ensemblet Le Concert spirituel som framfører musikk fra det franske 1700-tallet på historiske instrumenter.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]