Carriacou

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 12°28′59″N 61°27′34″V

Utsikt over Hillsborough, den største byen på Carriacou i Grenada
Carriacou er Grenadas nest største øy og ligger lengst nord i landet med Petite Martinique i nordøst
Hus på Carriacou
Kart over Carriacou

Carriacou er ei øy i Grenadinene tilhørende Grenada. Den er 34 km², er Grenadas nest største øy og den største av de grenadiske Grenadinene. Carriacou har en befolkning på omkring 6 000.[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Carriacou ligger 37 km nord for øya Grenada. En åsrygg går fra nordøst til sørvest på øya.[2] Høyeste punkt er High North Peak på 291 moh.[3] Plantasjedrift førte til at den opprinnelige vegetasjonen forsvant. I 1990 var det 136 hektar skog på øya.[4] High North Nature Reserve er vernet som nasjonalpark.

Historie[rediger | rediger kilde]

Carriacou ble først befolket av arawaker, senere av kariber.[3]

Carriacou kom under kontroll av Frankrike. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble den befolket og i 1750 ble det registrert 199 personer på øya, derav 92 slaver, 92 hvite og 15 frigitte fargede eller svarte.[4] På grunn av lite nedbør er det dårlig tilgang på ferskvann og jordbruk vært vanskelig. Til tross for dette etablerte franskmennene plantasjer på øya. Det har blant annet vært dyrket bomull (Gossypium barbadense).[2]

Bomullsplantasjer ble anlagt og i 1773 hadde Carriacou 3 239 innbyggere, hvorav 3 153 var slaver.[4] Franskmennene anla et vegnett for å kunne transportere landbruksproduktene fra plantasjene til utskipningssteder ved kysten.[4]

Øya kom under Storbritannia i 1763.[3] Slaveriet ble opphevet i 1834 og øyas 2 800 slaver fikk sin frihet.[4]

Det ble dyrket sukker, men denne næringen gikk det mot midten av 1800-tallet nedover med. Bomullsindustrien opplevde nedgangstider mot slutten av 1800-tallet og det ble slutt på plantasjeøkonomien.[4] Imidlertid beholdt britiske landeiere sine eiendommer inntil myndighetene i 1903 begynte å kjøpe dem ut og videreselge jord.[4]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

På vestkysten er det to gode havner, Hillsborough og Tyrell Bay.[2] Hillsborough er den største byen på Carriacou. Andre byer er L'Esterre, Harvey Vale og Windward.

I tillegg til selvbergingsjordbruk, har det vært drevet fiske. Båtbygging har vært en viktig aktivitet. Dette er en næring som ble innført av skotske innvandrere på 1800-tallet.[3] Mange har arbeidet som sjøfolk.[4] Handelsaktivitet med andre øyer har vært av betydning. Denne aktiviteten har delvis vært basert på oppkjøp av avgiftsfrie varer på øyer tilhørende Frankrike og Nederland, for videresalg andre steder, og har vært ansett som smugling av grenadiske myndigheter.[5]

Et avsaltingsanlegg ble åpnet i 1999 for å bedre drikkevannsforsyningen.[4]

Det er sykehus på Carriacou, Princess Royal Hospital.

Ferdselen mellom Carriacou og resten av Grenada går for det meste med båt. Hurtigbåten mellom Grenada og Carriacou tar om lag 90 minutter.[6] Carriacou fikk flyplass i 1968.[4] Lauriston lufthavn ligger sørvest for Hillsborough. Flyplassen trafikkeres av SVG Air.[6]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom Carriacou og Grenada har til tider vært anstrengt, med bestrebelser for større lokalt selvstyre på Carriacou.[5] Administrativt er Carriacou knyttet sammen med den mindre naboøya Petite Martinique. Det finnes et eget statlig departement for Carriacou og Petite Martinique, og de to øyene utgjør en egen lokalforvaltningsenhet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «About Grenada», Government of Grenada.
  2. ^ a b c «Grenadines», Encyclopaedia Britannica Online, besøkt 18. april 2014.
  3. ^ a b c d «About Grenada: Carriacou & Petite Martinique», Government of Grenada.
  4. ^ a b c d e f g h i j Martin, John Angus: «Carriacou», i A–Z of Grenada Heritage, Oxford: Macmillan Caribbean, 2007, s. 41–43.
  5. ^ a b Martin, John Angus: «Carriacou autonomy», i A–Z of Grenada Heritage, Oxford: Macmillan Caribbean, 2007, s. 43.
  6. ^ a b At a Glance. The Official Visitor Guide to Grenada, Carriacou, Petite Martinique, nr. 5, 2012/13, s. 13.