Carl Erhardt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Carl Alfred Erhardt (født 15. februar 1897 i Beckenham, død 3. mai 1988) var en britisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske leker 1936 i Garmisch-Partenkirchen.

Erhardt lærte seg å spille ishockey i Sveits og Tyskland, og ikke i Canada som de andre på det britiske OL-laget.

Erhardt ble olympisk- og verdensmester i ishockey under vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Han var målvakt på det britiske laget som vant ishockeyturneringen foran Canada og USA. Storbritannia la grunnen til OL-gullet da de i sin semifinalegruppe beseiret Canada med 2-1. Resultat tok de med seg til finalerunden som besto av fire lag. Storbritannia slo Tsjekkoslovakia med 5-0 og de spilte uavgjort 0-0 i siste kampen mot USA og var dermed olympiske og verdensmestere i ishockey for første og eneste gang. Den femte olympiske turneringen i ishockey var også det tiende verdensmesterskapet og det tjueførste europamesterskapet i ishockey. Spillerne på det britiske laget var Erhardt, James Foster, Gordon Dailley, Alexander Archer, James Chappell, Edgar Brenchley, James Borland, John Coward, John Davey, John Kilpatrick, Archibald Stinchcombe og Robert Wyman. Erhardt spilte alle sju kampene som målvakt og det ble kun tre baklengsmål i hele turneringen. landslaget. Han var 39 år da han ble olympisk mester og er den eldste ishockeyspilleren som har vunnet en olympisk gullmedalje.

OL-medaljer[rediger | rediger kilde]

EM og VM-medaljer[rediger | rediger kilde]