Brahms' fiolinkonsert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Brahms' fiolinkonsert i D-dur, op. 77 er en fiolinkonsert i tre satser komponert av Johannes Brahms i 1878 for og tilegnet vennen og fiolinisten Joseph Joachim. Den var Brahms' eneste fiolinkonsert og ifølge Joachim en av de fire store tyske fiolinkonsertene.

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

Den er skrevet for fiolin og orkester med fløyter, oboer, klarinetter, fagotter; 4 valthorn, 2 trompeter; pauke; strykere.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Den følger vanlig konsertform med tre satser i mønsteret hurtig-langsom-hurtig:

  1. Allegro non troppo (D-dur)
  2. Adagio (F-dur)
  3. Allegro giocoso, ma non troppo vivace – poco più presto (D-dur)

Brahms hadde opprinnelig tenkt å dele verket inn i fire satser slik som klaverkonsert nr. 2. En av midtsatsene skulle bli en scherzo, et tegn på at Brahms ønsket en symfonisk konsert og ikke noe virtuost bravurnummer. De planene ble imidlertig forkastet, og i stedet ble midtsatsen en «skjør adagio», som Brahms selv sa. Noe av det forkastede stoffet ble omarbeidet i klaverkonsert nr. 2.

Brahms, som mente at notebuer skulle formidle frasering og ikke buestrøk, rådførte seg med Joachim mens han skrev solofiolinstemmen.[1] Joachim fikk høre om komposisjonen i august, da Brahms fortalte ham at han kom til å få «noen fiolinstrofer» i posten. Joachim ville gjerne at konserten skulle bli idiomatisk og god å spille, og hjalp villig til, selv om ikke alle forslagene hans ble tatt til følge.[2] Kadensen i partituret er komponert av Joachim, men flere andre har skrevet sin egen kadens, bl.a. Leopold Auer, Max Reger, Fritz Kreisler, Jascha Heifetz, George Enescu, Nigel Kennedy og Rachel Barton Pine. Ruggiero Ricci har gjort en innspilling med 16 forskjellige kadenser.

Uroppførelse[rediger | rediger kilde]

Joachim uroppførte verket i Leipzig den 1. januar 1879. Joachim hadde foreslått å begynne konserten med Beethovens fiolinkonsert, som går i samme toneart, og avslutte med Brahms'.[3] Brahms var ikke overbegeistret og sa at "da blir det blir veldig mye D-dur og ikke stort annet.".[4] Joachim presenterte da heller ikke to etablerte verk, men ett etablert og ett nytt og tungt verk av en komponist som hadde rykte på seg for å være tung.[5] Brahms dirigerte. Det ble gjort ymse endringer før konserten ble utgitt av Fritz Simrock senere på året.

Verket fikk blandet mottakelse av kritikerne: dirigenten Hans von Bülow og Joseph Hellmesberger skal ha kommet med utsagnet om at verket er «mot fiolin heller enn for fiolin».[6] De var invitert til premieren i Wien av Brahms selv, som ellers ble strålende mottatt av tilhørerne.[7] Henryk Wieniawski sa at verket var uegnet for fiolin, og fiolinvirtuosen Pablo de Sarasate nektet å spille det fordi han ikke ville «stå på podiet og holde på fiolinhalsen og høre oboen spille konsertens eneste melodi i adagioen».[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gal, Hans (1963). Johannes Brahms. New York: Alfred A. Knopf. s. 217. 
  2. ^ Jan Swafford, Johannes Brahms: a biography 1997:448 drøfter fiolinkonsertens tilblivelse.
  3. ^ Steinberg, 121.
  4. ^ Sitert i Steinberg, 121.
  5. ^ Steinberg, 122.
  6. ^ a b Swafford 1997:452.
  7. ^ Brahms beskrev det slik for Julius Stockhausen: «Jeg har aldri opplevd noen mer vellykket konsert». (sitat fra Swafford 1997:452.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]