Krigsskueplassen Trans-Mississippi i den amerikanske borgerkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Krigsskueplassen Trans-Mississippi i den amerikanske borgerkrigen bestod av operasjoner til lands og til sjøs vest for Mississippi-elva. Dette området ekskluderte statene og territoriene som grenset til Stillehavet som utgjorde stillehavskystens krigsskueplass under den amerikanske borgerkrig. Området var geografisk isolert fra slagene i øst, men flere militære aksjoner i mindre skala fant sted på krigsskueplassen Trans-Mississippi.

Trans-Mississippi Department[rediger | rediger kilde]

Konføderasjonens Trans-Mississippi Department ble opprettet den 26. mai 1862 og inkluderte Missouri, Arkansas, Texas, Indianerterritoriet (nå Oklahoma) og Louisiana vest for Mississippi. Det absorberte Trans-Mississippi District (Department Number Two) som ble organisert 10. januar 1862 og inkluderte delen av Louisiana nord for Red River, Indianerterritoriet og statene Missouri og Arkansas, med unntak av området øst for St. Francis County til Scott County. Det samlede området hadde sine hovedkvarter ved Shreveport og Marshall.

New Mexico-territoriet[rediger | rediger kilde]

Den konfødererte hæren satte i gang et vellykket felttog i 1861 inn i territoriet til dagens Arizona og New Mexico. Innbyggerne i de sørlige delene av dette territoriet adopterte et løsrivelsesvedtak på egen hånd og ba om at konfødererte styrker som var stasjonert i Texas skulle assistere dem i å fjerne unionsstyrker som fremdeles var stasjonert der. Det konfødererte territoriet Arizona ble proklamert av oberst John Baylor etter seire i slaget ved Mesilla og erobringen av flere unionsstyrker. Konfødererte styrker mislyktes i forsøk på å rykke nordover i territoriet og trakk seg helt ut av Arizona i 1862 da unionsforsterkninger ankom fra California.

Slaget ved Glorieta Pass var en liten trefning med hensyn til både antall og tapstall. Men slaget var avgjørende, de konfødererte kunne ha tatt Fort Union og Denver dersom de ikke ble stoppet ved Glorieta. En texaner sa at «dersom det ikke hadde vært for djevlene fra Pike's Peak, ville dette landet vært vårt.»

Dette lille slaget fjernet alle muligheter for at Konføderasjonen skulle ta New Mexico og territoriene i vest. Frivillige unionsstyrker fra California presset i april de gjenværende konfødererte ut av dagens Arizona i slaget ved Picacho Pass. I det østlige USA varte kampene i ytterligere tre år, men i sørvest var krigen over.

Missouri[rediger | rediger kilde]

Missouri var en slavestat med en svært organisert og militant løsrivelsesbevegelse, men takket være slaveritilhengere kalt «border ruffians» som kjempet mot slaverimotstandere i Kansas i 1850-årene, tok innbyggerne i Missouri side med unionen med en ratio på to eller tre mot en. Den konføderasjonsvennlige guvernøren Claiborne F. Jackson og hans lille statsgarde under general Sterling Price sluttet seg til konfødererte styrker under general Ben McCulloch. Etter seire i slaget ved Wilson's Creek og Lexington ble konfødererte styrker drevet ut av staten da en stor unionsstyrke ankom i februar 1862 og ble i praksis utestengt på grunn av nederlaget i slaget ved Pea Ridge den 7. og 8. mars.

En geriljakonflikt startet i Missouri. Gjenger med konfødererte opprørere, allment kjent som «bushwhackers», overfalt og kjempet mot unionsstyrker og styrker fra Unionens statsmilitser. Mye av kampene foregikk mellom innbyggere i Missouri med forskjellige overbevisninger. Begge sider utførte overgrep i stor skala mot sivile, fra tvunget omplassering til mord. Historikere anslår at befolkningen i staten falt med en tredjedel i løpet av krigen. De fleste overlevde, men flyktet eller ble drevet ut av den ene eller den andre siden. Mange av de mest brutale bushwacker-lederne, som William C. Quantrill og William T. Anderson, ble kjent nasjonalt. En gruppe av deres tilhengere forble bevæpnet og utførte ran og mord i seksten år etter krigen under lederskapet til Jesse James, hans bror Frank James og Cole Younger og hans brødre.

Texas og Louisiana[rediger | rediger kilde]

Unionen satte i gang flere forsøk på å erobre Texas og Louisiana fra 1862 frem til krigens slutt. Siden havnene i øst var under blokade eller erobret, ble særlig Texas et tilfluktssted for blokadebrytere. Texas og det vestlige Louisiana ble kalt «bakdøren» til Konføderasjonen, og de fortsatte å eksportere bomullsavlinger som ble sendt over land til Mexicos grenseby Matamoros. Derfra ble de sendt med skip til Europa i bytte mot forsyninger.

Unionen var fast bestemt på å stenge denne handelen og satte i gang flere invasjonsforsøk av Texas, hvert av dem var like mislykket. Konfødererte seire ved Galveston og det andre slaget ved Sabine Pass slo tilbake invasjonsstyrker. Unionens katastrofale Red River-felttog i det vestlige Louisiana, inkludert et nederlag i slaget ved Mansfield, gjorde i praksis slutt på invasjonsforsøk i regionen frem til Konføderasjonens fall. Jeffrey Prushankin hevder at Kirby Smiths «stolthet, svake dømmekraft og mangel på militære evner» forhindret general Richard Taylor fra å potensielt vinne en seier som i stor grad kunne ha påvirket den militære og politiske situasjonen øst for Mississippi.[1]

Borgerkrigen fortsatte på lavt nivå i området øst for Mississippi etter at området ble isolert fra hendelsene i øst, selv i flere måneder etter at Lee overgav seg i april 1865. Det siste slaget i krigen skjedde ved Palmito Ranch i Sør-Texas, en konføderert seier.

Indianerterritoriet[rediger | rediger kilde]

Indianerterritoriet tilsvarte det meste av dagens Oklahoma og fungerte som en uorganisert region som var satt til side for innfødte amerikanske stammer fra det sørøstlige USA etter å ha blitt fjernet fra sine land mer enn tretti år før krigen. Området var åstedet for tallrike trefninger og syv offisielt anerkjent slag[2] som involverte innfødte amerikanske enheter som var alliert med Amerikas konfødererte stater, innfødte amerikanere som var lojale ovenfor USAs regjering og Unionens og Konføderasjonens styrker. Et felttog ledet av unionsgeneralen James G. Blunt for å sikre Indianerterritoriet kulminerte i slaget ved Honey Springs den 17. juli 1863. Selv om styrken hans inkluderte innfødte amerikanere, innledet ikke Unionen innfødte amerikanske soldater i sine regulære arméer.[3] Landområdene til de innfødte amerikanerne forsynte Konføderasjonen med 7860 offiserer og soldater[3]. De kom hovedsakelig fra folkeslagene cherokee, chickasaw, choctaw, creek og seminole.[4] Blant disse var brigadegeneral Stand Watie som raidet Unionens stillinger i Indianerterritoriet med sitt regiment lenge etter at Konføderasjonen hadde oppgitt området. Han ble den siste konfødererte generalen som overgav seg den 25. juni 1865.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Prushankin, s. 233.
  2. ^ «Civil War Sites in Oklahoma». National Park Service. Besøkt 10. august 2008. 
  3. ^ a b American Civil War Resource Database
  4. ^ Confer, Clarissa. The Cherokee Nation in the Civil War (University of Oklahoma Press, 2007) s.4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eicher, John H., and Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
  • Prushankin, Jeffrey S., A Crisis in Confederate Command: Edmund Kirby Smith, Richard Taylor, and the Army of the Trans-Mississippi, Louisiana State University Press, 2005, ISBN 0-8071-3088-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]