Barthélemy Adoukonou
| Barthélemy Adoukonou | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. aug. 1942 (81 år)Abomey | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1966–), katolsk biskop (2011–) | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (1989) (utdannet ved: Université Paris-Descartes, studieretning: sosiologi)[1] | ||
| Utdannet ved | Université Paris-Descartes (–1989) (akademisk grad: Doktorgrad)[1] Universität Regensburg | ||
| Doktorgrads- veileder | Louis-Vincent Thomas[1] | ||
| Nasjonalitet | Benin Dahomey | ||
Barthélemy Adoukonou (født 24. august 1942 i Abomey i Fransk Dahomey i Fransk Vest-Afrika) er en beninsk katolsk geistlig og emeritert kuriebiskop. Han var tidligere generalsekretær både for Conférence Épiscopale Régionale de l'Afrique de l'Ouest Francophone og Association of Episcopal Conferences of Anglophone West Africa, og konsulent for det pavelige råd for fremme kristen enhet. I tillegg til språkene til de to vestafrikanske internasjonale konferansene behersker han italiensk og tysk.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Prest[rediger | rediger kilde]
Kardinalprefekten for Kongregasjonen for folkenes evangelisering, Grégoire-Pierre Agagianian, ordinerte Adoukonou til prest for bispedømmet Abomey den 16. desember 1966.
Etter å ha undervist i gutteseminaret Saint Joan of Arc i Ouidah (1967–1968), og vært kapellan og lærer ved Aufiais College i Cotonou (1968–1970), og assisterende sogneprest for St Frans av Assisi i Bohicon ved Abomey (1970–1971), fortsatte i årene 1971 til 1977 med å fortsette studier i religionssosiologi i Paris, og tok deretter doktorgraden ved Universitetet i Regensburg i 1977 under Joseph Ratzinger[2] med en avhandling om den kristne hermeneutikk i voodookulten i Benin. Han var Razingers siste doktorand.
Forsvarer av négritude i den katolske kirke: Barthélemy Adoukonou er en ivrig forsvarer av Afrikas plass i den katolske kirke. Han er grunnleggeren av Sillon Noir, en bevegelse for refleksjon over inkulturasjon som er avhengig av «samfunnsintellektuelle». I 1970 bekreftet han sitt ønske om å samarbeide i inkulturasjon ved å oppdage behovet for å gjenopprette alt som er hellig i afrikanske kulturer, inkludert vodun. Førs ble han misrorstått, men etterhvert klarte han å samle vise menn og universitetsprofessorer rundt sine ambisjoner om inkulturasjon, særlig takket være oversettelsen av den første uke av Ignatius av Loyolas Åndelige øvelser til det lokale språk fon for kristne. Han forsvarte tanken om at afrikansk teologi må utgå fra dens antropologi.
Titulærbiskop i Den romerske kurie[rediger | rediger kilde]
Pave Benedikt XVI utnevnte ham til sekretær for det pavelige råd for kulturen den 3. desember 2009 og titulærbiskop av Zama Minor den 10. september 2011. Han ble ordinert til biskop av kardinal utenriksminister Tarcisio Bertone S.D.B. den 8. oktober samme år; medkonsekratorer var Gianfranco Ravasi, president for det pavelige råd for kulturen i de pavelige kommisjoner for kirkens kulturarv og for hellig arkeologi, og Giuseppe Bertello, guvernør av Vatikanstaten og president for den pavelige kommisjon for Vatikanstaten.
Paven utnevnte ham til medlem av Det pavelige råd for sosial kommunikasjon 29. desember 2011.
Da han nådde aldersgrensen på 75 år, aksepterte pave Frans hans avskjedssøknad den 24. august 2017.
Høsten 2017 ble han leder for et antropologisk forskningssenter i Benin.[3]
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532–1602) *bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
- Erkebiskop Enrico Enríquez (1701–1756) *1743
- Erkebiskop Manuel Quintano Bonifaz (1698–1774) *1749
- Kardinal Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda (1724–1777) *1761
- Kardinal Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1751–1816) *1785
- Pave Pius VIII (1761–1830) *1816
- Pave Pius IX (1797–1878) *1827
- Kardinal Gustav Adolf von Hohenlohe-Schillingsfürst (1823–1896) *1857
- Erkebiskop Salvatore Magnasco (1806–1892) *1868
- Kardinal Gaetano Alimonda (1818–1891) *1877
- Kardinal Agostino Richelmy (1850–1923) *1886
- Biskop Giuseppe Castelli (1871–1943) *1911
- Biskop Gaudenzio Binaschi (1883–1968) *1930
- Erkebiskop Albino Mensa (1916–1998) *1960
- Kardinal Tarcisio Bertone (1934–) *1991
- Erkebiskop Piero Pioppo (1960–) *2010
- Biskop Barthélemy Adoukonou (1965–) *2013[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Thomas Jansen: Barthelemy Adoukonou, letzter Doktorand Josef Ratzingers: „Der Voodoo-Kult ist mehr als nur Magie“. I: Domradio, 17. november 2011, lest 27. mai 2022
- ^ „Vatikan: Ratzinger-Schüler Adoukonou geht zurück nach Benin“, Radio Vatikan, 10. oktober 2017
- ^ adou, lest 9. mai 2024