Giulio Antonio Santorio
| Giulio Antonio Santorio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. juni 1532[1] Caserta | ||
| Død | 7. juni 1602[2] (70 år) Roma[2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1557–), inkvisitor, katolsk biskop (1566–) | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Francesco Antonio Santorio[2] | ||
Giulio Antonio Santorio kalt kardinal Santaseverina (født 6. juni 1532 i Ercole ved Caserta, død sannsynligvis 9. mai 1602 i Roma), var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han arbeidet i den romerske kurie. Han ble erkebiskop av Santa Severina men fortsatte å arbeide i høye stillinger i Vatikanet.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Giulio Antonio Santorio kom fra en slekt med mange jurister. Han var sønn av Leonardo Santorio og hans hustru Carmosina Baratucci. Hans farfar Carlo var blitt myrdet tjue år tidligere, og familien var blitt tvunget til å forlate byen. Det tok tilflukt i Gravina di Puglia, som var føydalområde under den mektige Acquaviva-slekten.
Tilbake i Caserta tok de hevn: onkel Pasquale drepte offentlig farens mordere. Hans far Leonardo, advokat for Acquaviva'ene, grevene av Casertad, delte denne families politiske skjebne: Dettersom de var pro-franske, og at den fransk-spanske krig også rammet kongeriket Napoli, falt de i unåde i 1528 etter den spansk seier, med påfølgende tap av de fleste av ine eiendommer.[3]
Etter at Giulio Antonio Santori hadde studert sivilrett i Napoli og blitt advokat, tok det ikke lang tid før han la det yrket til side for å bli prest i stedet.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet i 1557. Fra 1560 til 1563 var han generalvikar i sitt hjembispedømme Caserta. Deretter var han i ett år generalvikar for erkebiskopen av Napoli, kardinal Alfonso Carafa. Han var da allerede en del av inkvisisjonen, men holdt nesten på å bli et offer for den selv: Han ble anklaget for attentat mot pave Pius IVs liv, men frifunnet, også fordi kardinalene Carlo Borromeo og Michele Ghislieri, O.P. (den senere pave Pius V) kom til hans forsvar.
Erkebiskop[rediger | rediger kilde]
Etter sitt valg gjorde pave Pius V ham til sin rådgiver, og utnevnte ham i 1566 til erkebiskop av Santa Severina i Calabria. Den 12. mars 1566 ble han bispeviet av kardinal Scipione Rebiba; medkonsekranter var Annibale Caracciolo, titularbiskop av Isola, og Giacomo de Giacomelli, tidligere titularbiskop av Bellicastrum (Belcastro).
De fleste av de katolske biskoper som lever i dag kan føre sin apostoliske suksesjon gjennom kardinal Santorio tilbake til kardinal Rebiba.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Han ble kreert til kardinalprest i konsistoriet av 17. mai 1570 av pave Pius V, med S. Bartolomeo all'Isola som tittelkirke (senere ble han kardinalprest av Santa Maria in Trastevere i 1595 og til slutt i 1597 kardinalbiskop av Palestrina).
Han flyttet da til Roma og gikk inn i Den romerske kurie, og virket derfra i 32 år målbevisst etter den katolske motreformasjons ånd og impulser. Han deltok i en rekke pavevalg: I 1572, 1585, september 1590, oktober 1590, i 1591 og i 1592. Han ble selv ansett som papabile ved flere konklaver: I 1585 (som istedet valgte pave Sixtus V) og i 1592 (pave Klemens VIII), Det var kardinaler som var skremt av hans energiske reformvilje, og ville ha mer moderate, kanskje svake, paver.
Som president av Kongregasjonen for grekerne engasjerte kardinal Santorio seg for en reform av basilianermunkene som fulgte den bysantiske ritus. I 1586 ble han kardinal Guglielmo Sirletos etterfølger som kardinalprotektor av basilianerordenen. Alt før dette var han blitt kommendatarabbed for det greske kloster Sant’Elia di Carbone, og lot i 1581 utferdige latinske oversettelser av de greske klosterurkunder. Han stod også bak opprettelsen av et pavelig kollegium i Roma for alumner fra Grekenland og Levanten og de gresktalende områder i Sør-Italia, det som senere er blitt kjent som Pontificio Collegio Greco.
I 1584 innviet han jesuittkirken Il Gesù i Roma. I 1595 fikk han tildelt av pave Klemens VII tittelkirken Santa Maria in Trastevere.
Som leder av Det hellige officium var han storinkvisitor og foretatt granskninger av blant andre kardinal Giovanni Morone, mot filosofen Tommaso Campanella, mot kong Henrik IV av Frankrike, og forestod dødsdommene mot Menocchio og Giordano Bruno.
Pave Klemens VIII utnevnte ham ved sin tiltreden i 1592 til sin etterfølger som storpønitentiar, en post som han innehadde til sin død.
I 1597 ble han elevert til kardinalbiskop av det suburbikariske bispedømme Palestrina. Som leder av Congregatio super negotiis Sancta Fidei et Religionis Catholicae, forgjengeren til Kongregasjonen for troens utbredelse (Propaganda Fide), engasjerte han seg sterkt for den sistnevnte kongregasjons etablering, men rakk ikke å se sette i sin egen levetid.
Kardinal Santorio var en høyt utdannet mann og var rådgiver for syv paver. Han forfattet mange liturgiske, historiske og kirkerettslige skrifter, og etterlot seg også dagbøker som spiller en viktig rolle for kirkehistorikere. I 1586 offentliggjorde han en prestehåndbok (Sacerdotale), som var en forløper til det først i 1614 offentliggjorde Rituale Romanum og spilte en viktig rolle for omsettelsen av Tridentinerreformens liturgiske reformer i praksis.
Biskoper ordinerte av erkebiskop Santorio[rediger | rediger kilde]
Giulio Antonio Santorio var hovedkonsekrator av de følgende biskoper:[4]
- Giovanni Agostino Campanile, biskop av Minori (1567);
- Andrea Minucci, erkebiskop av Zadar (1568);
- Giovanni Battista Santorio, biskop av Alife (1568);
- Serafino Fortibraccia, biskop av Nemosia (1569);
- Prospero Vitelliano, biskop av Bisignano (1569);
- Gregorio Forbicini, biskop av Strongoli (1572);
- Ottavio Mirto Frangipani, biskop av Caiazzo (1572);
- Francesco Antonio Santorio, erkebiskop av Santa Severina (1573);
- Gaspare Cenci, biskop av Melfi e Rapolla (1574);
- Dermot O'Cleary, biskop av Mayo (1574);
- Massimiliano Palumbara, erkebiskop av Benevento (1574);
- Giovanni Paolo Marincola, biskop av Teano (1576);
- Giovanni Battista Soriani, biskop av Bisceglie (1576);
- Giovanni Battista Ansaldo, biskop av Cariati og Cerenzia (1576);
- Giovanni Bernardino Grandopoli, biskop av Lettere-Gragnano (1576);
- Vincenzo Cutelli, biskop av Catania (1577);
- Miguel Thomàs de Taxaquet, biskop av Lérida (1577);
- Mario Bolognini, erkebiskop av Lanciano (1579);
- Flaminio Filonardi, biskop av Aquino (1579);
- Pietro Orsini, koadjutor biskop av Spoleto (1580);
- Girolamo Bentivoglio, biskop av Corneto (1580);
- Giulio Monaco, biskop av Lucera (1580);
- Domenico Petrucci, biskop av Strongoli (1582);
- Nicola Stridoni, biskop av Mylopotamos (1582);
- Leonard Abel, titularbiskop av Sidon (1582);
- Scipione Gesualdo, erkebiskop av Conza (1585);
- Enrico Caetani, titularpatriark av Alexandria (1585);
- Fabrizio Gallo, biskop av Nola (1585);
- Giulio Masetti, biskop av Reggio Emilia (1585);
- Antonello de Folgore, biskop av Sant'Angelo dei Lombardi e Bisaccia (1585);
- Enrico Cini, biskop av Alife (1586);
- Giovanni Battista Albani, titularpatriark av Alexandria (1586);
- José Esteve Juan, biskop av Vieste (1586);
- Girolamo Bernerio, biskop av Ascoli Piceno (1586);
- Pietro Ridolfi, biskop av Venosa (1587);
- Bonaventura Bellemo, biskop av Andros (1587);
- Antonio de Marchi, biskop av Santorini (1588);
- Camillo Gualandi, biskop av Cesena (1588);
- Giovanni Battista Costanzo, erkebiskop av Cosenza (1591);
- Scipione Spina, erkebiskop av Cosenza (1591);
- Napoleone Comitoli, biskop av Perugia (1591);
- Claudio de Curtis, biskop av Crotone (1592);
- Nicolò Stizzia, biskop av Cefalù (1594);
- Placido della Marra, biskop av Melfi e Rapolla (1595);
- Giulio Doffius, biskop av Alessano (1595);
- Manuel Quero Turillo, biskop av Cefalù (1597); og
- Alberto Drago, biskop av Termoli (1599).
Han var også medkonsekrerende av de følgende:[4]
- Tiberio Carafa, biskop av Potenza (1566);
- Tommaso Orsini, biskop av Strongoli (1566);
- Francesco Rusticucci, biskop av Venosa (1566);
- Archangelo de' Bianchi, biskop av Teano (1566);
- Carlo Carafa, biskop av Guardialfiera (1567);
- Marco Landi, biskop av Ascoli Satriano (1567);
- Paolo Burali d'Arezzo, biskop av Piacenza (1568);
- Stanislaus Szezniski, hjelpebiskop i Poznań (1568);
- Marcus Teggingeri, titularbiskop av Lydda (1568);
- Organtino Scaroli, biskop av San Marco (1569);
- Gregorio Cruz, biskop av Martirano (1569);
- Cesare Ferrante, biskop av Termoli (1569); og
- Giovanni Aldobrandini, biskop av Imola (1569).
Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]
- G. A. Santori, Vita del card. Giulio Antonio Santori detto il card. di Santa Severina composta e scritta da lui medesimo, i Archivio della R. Società di Storia Patria, voll. XII 1889 e XIII 1890
- G. A. Santori, Pro confutatione articulorum et haeresum recentiorum Haereticorum et pseudo-apostolorum, ex Utriusque Testamenti textu decerpta, i ms. Vaticanus Latinus 12233, cc. 62r-439v, Biblioteca Apostolica Vaticana
- G. A. Santori, Historia abiuratorum et haereticorum scripta et notata a Cardinali Sanctae Severinae ... De persecutionis haereticae pravitatis historia, ms. i Archivio della Congregazione per la Dottrina della Fede
- L. Santori, La spedizione di Lautrec nel Regno di Napoli, Galatina 1972
- R. Ajello, Una società anomala. Il programma e la sconfitta della nobiltà napoletana in due memoriali cinquecenteschi, Napoli 1996
- S. Ricci, Il Sommo Inquisitore. Giulio Antonio Santori tra autobiografia e storia (1532-1602), Roma 2002 ISBN 88-8402-393-9
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 124321542, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Dizionario Biografico degli Italiani[Hentet fra Wikidata]
- ^ De nærmere omstendigheter er beskrevet av Leonardo Santorio i hans Dei successi del sacco di Roma e guerra del regno di Napoli, sotto Lotrech, første gang trykket i Napoli i 1858.
- ^ a b "Cardinal Giulio Antonio Santorio" GCatholic.org. Lest 30. april 2016
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Salvador Miranda: The Cardinals of the Holy Roman Church – med en drøfting av dødsdag i mai, hvorom kildene spriker.