Barrington Moore

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Barrington Moore (født 12. mai 1913, død 16. oktober 2005) var en amerikansk historisk sosiolog, som også regnes som en vesentlig bidragsyter til statsvitenskapen og da i særdeleshet komparativ politikk.

Moore tok i 1941 doktorgraden i sosiologi ved Yale University. Han arbeidet deretter som analytiker ved Office of Strategic Services, forløperen for CIA, blant annet sammen med filosofen og sosiologen Herbert Marcuse. Fra 1945 til 1947 underviste Moore ved University of Chicago før han i 1947 flyttet til Russlandssenteret ved Harvard University. Moore ble fast tilknyttet Harvard i 1951 og forble der fram til han gikk av med pensjon i 1979.

Først arbeidet Moore hovedsakelig med sovjetisk politikk og utga bøker som Soviet Politics: The Dilemma of Power (1950) og Terror and Progress: USSR (1954). Mot slutten av 1950-tallet rettet oppmerksomheten mot samfunnsvitenskapelig metode og teori og utga boken Political Power and Social Theory (1958). Hans hovedverk er Social Origins of Democracy and Dictatorship (1966), der han forsøkte å forklare de historiske vilkår for demokratiske, fascistiske og kommunistiske styresett med utgangspunkt i agrarstruktur og klassekonstellasjoner. I analysen sammenlikner han de politiske og samfunnsøkonomiske endringene i seks ulike land. Boken har blitt stående som en klassiker innen statsvitenskap og historisk sosiologi. Andre arbeider omfatter Reflections on the Causes of Human Misery and Upon Certain Proposals to Eliminate Them (1972), Injustice: The Social Bases of Obedience and Revolt (1978), Privacy: Studies in Social and Cultural History (1984), Authority and Inequality under Capitalism and Socialism (1987), Moral Aspects of Economic Growth, and Other Essays (1998), og Moral Purity and Persecution in History (2000).

Framtredende statsvitere som Theda Skocpol og Charles Tilly studerte og arbeidet under Moore ved Harvard.

Demokrati og diktatur – Agrarstrukturens rolle[rediger | rediger kilde]

Moore ønsket med boken Social Origins of Dictatorship and Democracy å lansere en alternativ forklaring på den politiske utviklingen som i første halvdel av 1900-tallet hadde ledet til etableringen av totalitære styresett i mange store land, en utvikling mange hadde villet forklare med henvisning til utviklingen av industrikapitalisme. I boken setter Barrington Moore seg i stedet fore å forklare ulike utviklingsveger fram mot det moderne samfunn, utviklingsveger som avhengig av ulik agrarstruktur og klasseallianser. Disse konstellasjonene ville ende enten i liberalt demokrati, eller i fascistisk eller kommunistisk diktatur. Hovedforklaringen ligger for Moore i måten jordeiendom er fordelt på, den samfunnsøkonomiske stillingen til landbruket i de ulike land og til maktforholdene mellom ulike klasser, inkludert klasser av storgodseiere og bønder. Strukturen i landbruket og alliansen mellom storgodseiere og industri- og handelsborgerskap avgjorde landenes politiske utvikling. I særdeleshet tildeles det jordeiende aristokratiet en nøkkelrolle, idet denne klassen, ifølge Moore, i alle land har vært den mest konsekvent antidemokratiske gruppen.

Kommunistisk diktatur ville være utfallet av den sosiale og politiske utviklingsprosessen i samfunn der småbøndene, enten disse var selveiende eller jordløse landarbeidere, ledet den sosiale revolusjon. Dette ville skje bare dersom borgerskapet var lite og uten sosial og politisk innflytelse, samtidig som statsmakten var sterkt sentralisert og revolusjonspotensialet hos småbøndene var stort. Småbøndenes revolusjonspotensial er stort når bøndene er bundet til jorden og der deres politiske og sosiale rettigheter begrenses ved hjelp av statsmakten, med fraværende jordeiere, samtidig som bøndene driver et ikke-kommersielt landbruk hovedsakelig for lokalt konsum i egalitære bondesamfunn. Dette var, ifølge Moore, forholdene som i Russland og Kina la grunnlaget for revolusjon og kommunistisk styresett.

Fascistisk diktatur var på sin side resultatet av en allianse mellom storgodseiere, statsmakten og borgerskapet i en situasjon der samfunnet allerede har gjennomgått den første industrialiseringen. Denne klassealliansen kommer i stand der storgodseierne makter å bevare sin stilling og forblir politisk dominerende også etter at industrialiseringen har kommet i gang, samtidig som landbruket er markedsorientert i en struktur der godseierne utnytter klassen av småbønder og landarbeidere og hindrer den i å utvikle noe revolusjonært potensial. Industriborgerskapet er på sin side ikke sterkt nok til å utvikle noen selvstendig politisk rolle, blant annet som følge av at staten har hatt en sentral rolle i industrialiseringen. Tyskland og Japan var land som utviklet seg etter denne linjen, ifølge analysen til Moore.

Det tredje mulige utfallet av den sosiale og politiske moderniseringsprosessen var, ifølge Moores analyse, demokratisk styresett. Demokrati ville bli utfallet bare i de land der storgodseiernes politiske makt ble begrenset. I England skjedde dette ved at landaristokratiet opplevde at landbruket ble kommersialisert og ved at godseierne i løpet av industrialiseringsprosessen ble forbigått av handels- og industriborgerskapet. Heller ikke i Frankrike overlevde storgodseierne som selvstendig handlekraftig klasse, da den revolusjonen knekte dem og statsmakten ble den sentrale politiske aktør.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]