Balduin I av Flandern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Balduin I av Flandern eller Baldwin (født på 830-tallet, død 879), også kjent som med tilnavnet «Jernarm» (som første gang ble nedtegnet på 1100-tallet), var den første greve av Flandern.

På flukt med prinsessen[rediger | rediger kilde]

Balduin var sønn av en Audacer som det knapt finnes informasjon om og hans legendariske opprinnelse er blitt avvist av dagens forskning. På den tiden da Balduin første opptrer i de historiske kildene var han allerede en greve, antagelig over området Flandern, men det er ikke bekreftet. Grev Balduin ble for alvor kjent da han rømte med prinsesse Judith, datter av Karl den skallede, konge av Vestfranken. Judith hadde tidligere vært gift med Ethelwulf av Wessex, en småkonge i England, og deretter med hans sønn Ethelbald, men ekteskapet ble senere annullert på grunn av slektskapet, og Judith dro tilbake til Frankrike.

En gang rundt julen 861 ved tilskyndelse fra Balduin og med hennes bror Louis' samtykke flyktet Judith fra den forvaring hun var blitt plassert i byen Senlis. Hun flyktet nordover med grev Balduin. Hennes far Karl hadde ikke gitt tillatelse for at paret kunne gifte seg og forsøkte å få tatt Balduin til fange. Han sendte brev til en småkonge i Friesland og til biskop Hunger i byen Utrecht hvor han nektet dem å gi de rømlingene beskyttelse.

Etter at Balduin og Judith hadde sluppet unna kongens forsøk på å fange dem fikk han sine biskoper til å bannlyse paret. Judith og Balduin svarte med å reise til Roma for å legge fram sin sak for pave Nikolaus I. Deres bønn ble akseptert og Karl den skallede ble tvunget til å akseptere. Giftemålet ble inngått den 13. desember 863 i Auxerre.

Kongens støttespiller[rediger | rediger kilde]

Ved år 870 hadde Baldwin skaffet seg stillingen som (lekmann) abbed ved klosteret St. Pieter i byen Gent som han befestet og det er antatt at han skaffet seg fylkene Flandern og Waas, eller deler av disse, på denne tiden. Balduin utviklet seg til en meget trofast og sterk støttespiller av kong Karl og hadde en viktig rolle i de pågående krigene mot herjende nordboere, vikinger. Han er navngitt i 877 som en av de som var villig til å støtte keiserens sønn, Ludvig den stammende (Ludvig II av Frankrike). I løpet av sitt liv utvidet Balduin sitt område til en av de mektigste fyrstedømmer i Vestfranken. Han døde i 879 og ble gravlagt i klosteret Saint-Bertin i nærheten av Saint-Omer.

Familie[rediger | rediger kilde]

Balduin ble etterfulgt av sin sønn med Judith, Balduin II (ca. 865918). Parets første sønn ble døpt Karl etter Judiths far, men han døde ung. Den tredje sønnen Raoul eller Rodulf (ca. 869 – drept 896) ble greve av Cambrai en gang rundt 888, men han og hans bror gikk sammen med kong Zwentibold av Lothringen i 895. I 896 angrep de Vermandois og erobret Arras, Saint-Quentin og Peronne, men senere det samme året ble Raoul tatt til fange av grev Heribert og drept. Balduins hustru Judith døde nær ti år før ham selv i 870.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]