Ludvig II av Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ludvig stammeren

Ludvig II eller Ludvig stammeren (fransk: Louis le Bègue, født 1. november 846, død 10. april 879) var østfrankisk konge fra 855 til 877, konge av Aquitaine fra 867, og senere konge av Vest-Lotharingia og det vestfrankiske rike, fra desember 877 til 879. Han var eldste sønn av Karl den skallede og Ermentrude av Orléans.

Han etterfulgte sin yngre bror i Aquitaine i 866, og sin far i vestfrankerriket i 877, selv om han aldri ble kronet keiser.

Han giftet seg to ganger. Med sin første kone, Ansgarde av Burgund, fikk han sønnene Ludvig (født i 863) og Carloman (født i 866), som begge ble konger av Frankrike, og døtrene Hildegarde (født i 864), og Gisela (865-884), som giftet seg med Robert, greven av Troyes.

Med sin andre kone, Adelaide av Paris, fikk han én datter, Ermentrude (875-914), som ble moren til Cunigunde. Cunigunde ble konen til pfalzgreven Wigeric av Bidgau. De ble arvtagere av Huset Luxembourg. Adelaide fikk også en sønn som ble født etter farens død, Karl den enkle, som, lenge etter sine eldre brødres død, skulle bli konge av Frankrike.

Han ble kronet 8. desember 877 av Hincmar, erkebiskop i Reims, og senere andre gang i september 878 av pave Johannes VIII i Troyes. Paven kan til og med ha tilbudt keiserkronen, men den ble avvist. Ludvig stammeren ble sagt å ha vært fysisk svak og overlevde faren med bare to år. Han hadde relativt liten innflytelse på politikken, og ble beskrevet som «en enkel og vennlig mann som elsket fred, rettferdighet og religion». I 878 gav han grevskapene Barcelona, Gerona og Besalú til Wilfred den hårete. Det siste han gjorde som konge var å marsjere mot vikingene som da herjet Europa. Han ble syk og døde 9. eller 10. april 879, ikke lenge etter at han startet sin siste kampanje. Ved sin død ble riket delt mellom hans to sønner, Carloman og Ludvig.

Referanser[rediger | rediger kilde]